Kuwait-konspirasjonen 2.0

– Du vil få kodesignalet The Ocean is Blue, sier en stemme til meg på en uklar satellittlinje fra en yacht på Middelhavet.

Beskjeden fikk jeg i fjor sommer av en av Midtøstens mektigste menn og han var på ferie med en tidligere mektig fotballeder for et av verdens beste klubblag. Jeg ble lovet informasjon om en ev verdens mektigste idrettspolitikere og jeg skulle få flere detaljer av en mellommann. Det var viktig at mannen jeg pratet med ikke ble knyttet til informasjonen som jeg skulle få.

Telefonsamtalen som jeg fikk da jeg var hjemme hos mine foreldre på Langhus i fjor sommer er starten på foreløpig siste akt i Kuwait-konspirasjonen, som Jan Jensen i Ekstra Bladet rullet opp i 2016. Samtalen viser at denne saken er stadig aktuell.

Les også: Falske nyheter i fire år?

Idretten er i ferd med å bli ødelagt

Internasjonal idrett er i ferd med å bli fanget opp og ødelagt av politikere med uærlige hensikter. Jeg vil gå så langt å si at internasjonal idrett og kanskje særlig fotball er i ferd med å bli ødelagt. Nå blir idretten brukt som et gissel i et internasjonalt maktspill som vi ikke har sett maken til før.

De største aktørene i dette spillet (ved siden av Russland og Kina) finner vi i Midtøsten. Qatar har vært sentral i debatten de siste årene, etter at de fikk fotball-VM i 2022. Som et ledd i den regionale maktkampen i Midtøsten har Saudi Arabia (som ønsker å bruke store penger på et klubb-VM og en ny landslagsturnering) og De forente arabiske emirater (som blant annet har investert i Manchester City og i Formel 1) kommet på banen, delvis fordi de ønsker å kopiere Qatars modell, men også for å knuse Qatar.

Men det er ett land som får lite oppmerksomhet i denne sammenheng, og det er Kuwait. Og det er her min mann på cruisebåten i Middelhavet kommer inn. Ekstra Bladets Jan Jensen og jeg ble kjent med mannen da vi jobbet med en spesiell sak om Kuwait i 2016. Jeg kan ikke avsløre hans identitet. Hold deg fast allikevel.

Her kommer (nok) en utrolig historie om intriger, maktspill og journalistisk arbeid du neppe har hørt maken til i idrettens verden. En historie som viser en mørk side av idrettspolitikken og som forteller oss hvor skadet den er.

La oss begynne under FIFA-kongressen i Zürich i 2016.

Les også: Kostnadsfrisportsjournalistikk II

Shanghaiet i Zurich

Eden au Lac/Zürich: På ettermiddagen 27. mars i 2016 står Jan Jensen fra Ekstra Bladet og jeg lett trippende og venter på en taxi utenfor hotell Eden au Lac, en av de mer fornemme hotellene i Zürich og med utsikt over den kjente innsjøen i samme by. Vi smiler litt usikkert til hverandre, og jeg spør:

– Hva var det nettopp vi var vitne til?

– Det vet jeg ikke, svarer Jan.

– Har vi en sak, spør jeg.

– Ja visst fanden har vi en sak, en stor sak, sier Jan på klokkeklart dansk.

På den ekstraordinære FIFA-kongressen i Zurich 26. februar 2016 representerte jeg den danske organisasjonen Play the Game og var på oppdrag for norske TV2 og det norske fotballmagasinet Josimar for å dekke det som mange har kalt den viktigste FIFA-kongressen i FIFAs historie.

Jevnlig oppdaterte jeg det norske folk om utviklingen på FIFA-kongressen. FIFA skulle velge ny president og det var knyttet stor spenning til om UEFAs generalsekretær og Michel Platinis løpegutt, Gianni Infantino skulle gå av med seieren eller om sjeik Salman fra Bahrain, som har vært delaktig i menneskerettighetsbrudd i sitt hjemland, skulle trekke det lengste strået.

Mens jeg sto og forklarte det norske folk at dette var et valg mellom pest og kolera tikket det inn en melding på min telefon fra en av de ansatte i Play the Game om at noen hadde tatt kontakt med dem for å få navnet på en journalist som de kunne stole på. De presenterte seg ikke og sa at de verken kunne sende epost eller snakke på telefon om det henvendelsen gjaldt.

Play the Game ga dem navnet mitt og rett etter den første avstemningsrunden fikk jeg en anonym telefon. Vedkommende som ringte sa han hadde en klient med avslørende informasjon om sjeiken, men informasjonen kunne bare deles ansikt til ansikt. Umiddelbart trodde jeg at dette dreide seg om sjeiken fra Bahrain, men det skulle vise seg å være feil.

Vi avtalte å møtes på Holiday Inn rett over gaten for Hallenstadion der FIFA-kongressen ble avholdt. I et møterom i annen etasje og uten å slå på lyset ble jeg presentert for en person som sa han representerte elleve fotballklubber i Kuwait og som kjempet for at Kuwait ikke lenger skulle være suspendert fra FIFA – en beslutning som ble tatt 26. september 2015 uten at vi da egentlig visste bakgrunnen for det. Påstanden var at sjeik Ahmed al-Sabah fra Kuwait har sørget for å utestenge Kuwait fra internasjonal fotball og mange andre idretter som et ledd i en intern maktkamp i Kuwait.

Av min nye venn får jeg overlevert forskjellige dokumenter som etter sigende skal vise at suspensjonen av Kuwait er et komplott mot Kuwait og at det ikke har noen ting å gjøre med at regjeringen i Kuwait overstyrer idretten i Kuwait, slik den offisielle begrunnelsen til FIFA og andre idrettsorganisasjoner er. I så fall en vanvittig konspirasjon. Sjeik Ahmed al-Sabah er en av verdens mektigste idrettspolitikere og har kallenavnet The Kingmaker. I mange år har det gått rykter om hans renkespill i internasjonal idrett. Hadde Oslo gått for en OL-søknad for å få OL i 2022 ville sjeiken vært svært viktig.

Hvis informasjonen jeg sitter med i hendene stemmer er dette en STOR sak. Den er så stor at jeg ikke kan håndtere den alene. Jeg trenger hjelp til å vurdere hva slags informasjon jeg egentlig har fått og jeg trenger en redaksjon som kan stå bak en historie om en sjeik som er villig til å bruke alle midler for å tilegne seg makt. Det er for risikabelt å være en enslig freelancejournalist i en slik sak. Jeg kontakter derfor Jan Jensen i Ekstra Bladet, en god venn som jeg stoler på og som jeg har skrevet avslørende UEFA- og FIFA-saker sammen med tidligere. Han er nysgjerrig og mener at dette er en sak han og Ekstra Bladet kan være interessert i, men at vi trenger mer informasjon og vi blir enige om å få til et nytt møte med de mystiske personene.

Via email avtaler jeg å møte vedkommende som sier han representerer fotballklubbene i Kuwait, dagen etter. Vi skal møtes utenfor Operahuset i Zürich for så å finne et passende sted for samtaler. Det er viktig at ingen oppdager at vi er sammen og hvorfor vi møtes. Vedkommende sier også at han vil ha med seg en kamerat.

Like før vi skal møtes får jeg imidlertid kontrabeskjed, de vil heller møte oss i lobbyen på hotell Eden au Lac fordi det er mer diskret. Jan og jeg kaster oss inn i en taxi og litt for sent ankommer vi hotellet der vi blir møtt av ikke mindre enn fem personer. Tre av dem repeterer for Jan hva saken dreier seg om og de viser oss flere dokumenter. Den fjerde passer på døren slik at ingen uvedkommende kommer inn og forstyrrer oss. Den femte serverer oss kaffe og mineralvann som han insisterer på å betale selv om vi protesterer. Noen av disse er sikkerhetspoliti, slår det oss ganske raskt.

Sjeik Ahmed al-Sabah satt på dette tidspunktet i FIFAs eksekutivkomité, men var nesten ikke tilstede i kongresshallen dagen i forveien da valget til FIFA-president skulle avgjøres. Mange lurte på hvorfor. Vårt nye bekjentskap sier at sjeiken fra Kuwait ønsket å opprettholde suspensjonen av Kuwait fra internasjonal fotball og at han jobbet i kulissene for at forslaget til Jordan og Emiratene om opphevelse av suspensjonen skulle nedstemmes. Det lykkes han i så fall med.

Delegasjonen som representerer kuwaitiske interesser sier de er desperate etter å få stoppet sjeikens renkespill og å få Kuwait til å delta i internasjonal idrett igjen og ønsker at vi skal hjelpe dem. Vi lover ingenting, men sier at vi skal se på saken.

I det Jan og jeg setter oss inn i taxien, som kommer 10-15 minutter for sent, kommer alle vi har snakket med på det hemmelige møtet ut sammen med en eldre distingvert herremann som vi aldri har sett før. De setter seg inn i en svart minibuss med sotete vinduer. Vi anslår at han er en prominent person fra Kuwait som har holdt i trådene til delegasjonen som representerer Kuwait.

Det vi nå har fått et lite glimt av er et spill på høyt nivå. Vi smiler nå mer selvsikkert til hverandre der vi kjører fra det eksklusive hotellet ved innsjøen i Zürich. Vi er på vei fra Zürich til Kuwait.

Møtet på nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket/Kuwait City: Overfor oss sitter tre menn. To av dem møtte vi i slutten av februar i det hemmelige møtet i et av Zürichs mest eksklusive hoteller. Mennene er ikke til å kjenne igjen der de sitter i sine tradisjonelle arabiske drakter. Alt virker svært formelt og for en utenforstående kan det virke som et offisielt møte mellom to delegasjoner fra to verdensdeler. Men det er det ikke. Dette er et hemmelig møte og vi har fått beskjed om at dette møtet aldri har funnet sted.

– Min klient sier han med glede kan betale flybilletter og hotell hvis dere kommer til Kuwait, sier min kontaktperson.

– Nei, vi ønsker å være totalt uavhengige, sier jeg.

– Hva med om vi bare betaler hotellet, sier kontakten.

– Det er ikke slik vi opererer, sier jeg.

– OK, jeg skal si fra til min klient og så skal jeg se hvem dere kan få snakke med når dere kommer til Kuwait, avslutter kontakten.

Har vi mistet en god kilde? Har vi mistet en god historie fordi vi ikke har latt kildene våre betale for turen til Kuwait?

Etter det hemmelighetsfulle møtet på Zürich-hotellet Eden Au Lac bestemte Jan Jensen og jeg for å grave mer i historiene vi fikk servert under svært mystiske omstendigheter i forbindelse med den ekstraordinære FIFA-kongressen 26. februar.

I vår research etter FIFA-kongressen oppdaget vi raskt at vi hadde med mektige personer å gjøre og at vi sto med benene midt i en intern konflikt i Kuwait. Etter hvert som vi serverte flere og flere kritiske spørsmål for å sjekke om vi i det hele tatt kunne lage en historie på det vi hadde fått vite ble våre kilder mer og mer frustrerte på oss. Trodde vi ikke på historiene de fortalte? Vi var usikre.

Til slutt ga de oss et ultimatum: hvis dere vil ha mer informasjon må dere komme til Kuwait. Vi bestemte oss for å dra.

En tirsdag morgen i midten av mars landet vi derfor i Kuwait og før vi fikk installert oss på det middelmådige City Tower Hotel i Kuwait City ble vi hentet i privatbil av vår kontakt og dens sjåfør. På email hadde vi allerede fått tilsendt et tentativt program. Først på programmet var møtet i nasjonalbiblioteket.

Vi hadde ingen anelse om hvem vi skulle møte og vi syns det var rart at vårt første møte om en av idrettsverdenens mest myteomspunne og kontroversielle personer skulle foregå i nasjonalbiblioteket. Vi ble fortalt at dette var et av få ”sikre” bygninger i Kuwait, det vil si at det ikke er videoovervåket eller avlyttet og at sjansen for at vi skulle bli oppdaget sammen med våre kontakter var minimal. Bare bøkene ble vitner til det vi snakket om.

Vi ble kjørt ned i en mørk kjellergarasje og brakt opp i andreetasje og mens vi ble servert arabisk kaffe av en tjener kom våre kontakter inn gjennom en dør i en annen del av rommet. Som sagt, det var viktig at vi ikke ble sett sammen.

Det er tilsynelatende tre unge frustrerte menn som sitter foran oss. De mener at Sjeik Ahmad al-Sabah og hans venner i Kuwait – som også har sentrale verv i internasjonal idrett – først har ødelagt idretten i Kuwait og nå forsøker å straffe den politiske ledelsen i landet med å isolere Kuwait fra all internasjonal idrett. Vi får høre om den store konspirasjonen mot Kuwait.

Sjeiken og hans venner håper på at folket vil vende seg mot den kuwaitiske regjeringen fordi deres beste idrettsutøvere ikke får delta i utlandet. Vil strategien lykkes? De tre mennene vi snakker med har i oppgave å sørge for at han mislykkes.

Vi får høre at regjeringen i Kuwait bruker 1.5 millioner dollar i året på å finansiere all idrett i Kuwait. Og at sportslovene som FIFA, IOC og andre forbund har brukt som argument for å utestenge Kuwait fra internasjonal idrett har blitt innført for å sikre at pengene går til å utvikle grasrotidrett og ikke puttet i lommene til sjeik Ahmad og hans venner. Det burde FIFA og IOC ta hensyn til, mener de.

De forteller oss at Kuwait er en stolt idrettsnasjon som har falt pladask fra toppen internasjonal idrett på bare noen få år. Kuwait var det første arabiske landet som deltok i fotball-VM i 1982, de ble arabiske mestere i 1980 og de var i 1998 på 24. plass på FIFA-rankingen. I januar i 2016 var Kuwait helt nede på 141. plass på FIFA-rankingen. I håndball er det enda verre. To ganger har de deltatt i OL og åtte ganger i VM. Kuwait er Asiamestere hele fire ganger, sist gang i 2006. I dag er de rangert på 42. plass i verden. I tillegg er Kuwait rangert så langt nede som 133. plass av olympiske nasjoner.

De tre mennene virker nesten sinte når de forteller oss dette og de hevder at de har den kuwaitiske befolkningen på sin side.

Til tross for stadige kritiske spørsmål fra to skandinaviske journalister virker det som om stemningen løser seg opp. De tre araberne håndterer gjennom hele møtet hver sine to Samsung-telefoner på samme tid og etter hvert skjønner vi at de organiserer flere møter enn det som står på det tentative programmet som vi ble forelagt noen dager i forveien.

Våre kritiske spørsmål og insisteringen på å betale turen selv har paradoksalt nok skapt tillit. Vi får nå sjansen til å møte flere personer enn det som var planlagt på forhånd. Mektige personer.

Da Ekstra Bladet trykket sakene om Kuwaitgate – en av Ekstra Bladet største og lengste reportasjer i 2016 – ble Jan og jeg hengt ut i sosiale medier i Kuwait og vi ble anklaget for å ha fått 22 millioner kroner av kuwaitiske myndigheter for å sverte sjeik Ahmad. Vi skrev også tre saker i samarbeid med Mail on Sunday i England og de førte til trusler om søksmål fra sjeikens mektige advokater. Som sagt vi yppet oss mot mektige personer.

Da sakene kom på trykk var Kuwait utestengt fra 15 internasjonale særforbund, blant annet FIFA, IOC, Det internasjonale svømmeforbundet og Det internasjonale håndballforbundet.

Et slovensk sidesprang

Austria Trend Hotel/Ljubljana, oktober 2016: Dejan Stefanovic sender meldinger og ringer oppgitt til sin mann i garderoben på Stocize stadion i Ljubljana. Det er fem minutter til kampstart mellom erkerivalene NK Olimpija Ljubljana og NK Maribor og Stefanovic lurer på hvorfor spillerne ikke kommer ut av garderoben med Gi rasisme rødt kort-plakatene som de har gjort årlig i tolv år. Var det en kobling til sakene jeg hadde vært med å skrive sammen med Josimar tidligere på høsten?

Sammen med journalister i Josimar skrev jeg to håndfulle saker om renkespill i UEFA, FIFA, det norske og slovenske fotballforbundet i forbindelse med valget av sloveneren Aleksander Ceferin til ny UEFA-president. Også FIFAs daværende nye leder for kontrollkomiteen (Audit & Compliance Committee) Tomaz Vesel, som også er slovener, hører med til denne historien.

Josimars artikler vakte enorm internasjonal oppsikt og ble referert til og omtalt i medier som BBC, CNN, ESPN, L’Equipe, Sky News, Suddeutche Zeitung, svenske, spanske, danske og latinamerikanske medier for å nevne et lite utvalg. Og det var en enorm sak i slovenske medier.

Dejan Stefanovic står sentralt i denne saken. Han er leder for spillerforeningen i Slovenia – tilsvarende norske NISO – og er arkitekten bak den såkalte Svarteboka som avdekket omfattende kampfiksing i europeisk fotball. Stefanovic er en meget kontroversiell person i slovensk og europeisk fotball og er en innbitt forkjemper for idrettsutøveres rettigheter. Hans skarpe tunge og uredde stil sørget blant annet for at han ble truet med søksmål av Jose Mourinho i august i 2016 fordi han uttalte seg om saker Mourinho ikke likte. Da Josimar skrev sine artikler om UEFA-valget var Stefanovic en av få kilder som turte å stå fram med eget navn. Jeg og mine kolleger i Josimar er også svært upopulære i Slovenia etter alle oppslagene om de slovenske fotballederne.

Derfor ble jeg svært overrasket da jeg 23. september i 2016 fikk en henvendelse fra den slovenske olympiske komité om jeg kunne komme til Ljubljana for å holde foredrag om idrettens utfordringer etter alle avsløringene om korrupsjon og doping i internasjonal idrett de siste årene.

Etter noen runder med familien og avtale med flere kilder i Slovenia som ikke ønsket å korrespondere på email eller SMS og svært nødig ville snakke med meg på telefon bestemte jeg meg for å dra til Ljubljana og presentere Play the Game-undersøkelsen (SGO15) om tilstanden i alle de 35 olympiske særforbundene, for den olympiske familien i Slovenia. Det skulle vise seg å bli en svært spesiell tur.

En av avsløringene vi gjorde i Aleksander Ceferin-saken var at Ceferin og Vesel var gode venner og blant annet spiller på samme fotballag. Dette er informasjon de har prøvd å holde skjult og i alle sammenhenger Ceferin har blitt spurt om hva han syns om Josimars artikler har han gått til kraftig motangrep på oss og anklaget oss for en svertekampanje mot ham og Slovenia. Disse angrepene på oss viste seg også å være svært effektivt mot slovensk presse og derfor var det ingen der i gården som fulgte opp vårt kritiske blikk på de slovenske fotballederne eller turte å snakke med oss som åpne kilder.

Det gikk derfor er støkk gjennom meg da jeg ble sittende sammen med de to nevnte herrer fra Slovenia på flyet fra Zürich til Ljubljana. Jeg vurderte å gå bort å presentere meg, men unnlot å gjøre det. Jeg tenkte at de sikkert skulle på samme konferanse som meg og ville spare det ubehagelige møtet til seinere. De to satt sammen på business-klasse og snakket muntert sammen på hele turen, som om de var bestevenner. Jeg satt bakerst i flyet og gjemte meg bak et glass rødvin. Jeg så ikke noe mer av dem på resten av turen, men jeg følte allikevel at de var med hele veien.

På flyplassen i Ljubljana ble plukket opp i en luksus-Audi, som tilhørte presidenten i den slovenske olympiske komité, av en ung hyggelig mann og på vei mot hotellet der jeg skulle bo og konferansen skulle finne sted ble jeg fortalt at hele opplegget til konferansen hadde blitt endret i siste liten fordi en sjeik plutselig hadde meldt sin ankomst. Sikkerhetsopplegget måtte gjøres helt om og de måtte endre rekkefølgen på programmet på grunn av dette. Merkelig, tenkte jeg. Jeg ble også fortalt at da arrangørene oppdaget hvem jeg var ETTER at de hadde sendt meg invitasjon og at det var derfor de hadde bedt meg om å sende power-point-presentasjon min og manuskriptet mitt på forhånd for å kontrollere at jeg ikke skulle snakke om UEFA-saken. Mer merkelig skulle det bli.

Da jeg kom til hotellet ble jeg møtt av en bekjent som driver et nettsted i Paris om midtøstenpolitikk i og som jeg tidligere hadde møtt sammen med anerkjente journalister på Hotel Bar au Lac i Zurich på den ekstraordinære FIFA-kongressen i februar.

Bar au Lac er stedet der alle FIFA-pampene bor når de er på FIFA-møter og det er der de ble arrestert en etter en i forbindelse med FIFA-kongressen i Zürich i 2015. Mannen fra Paris hadde også tilfeldigvis en sentral rolle i møtene mellom kuwaitiske myndigheter og IOC før Kuwait ble utestengt fra internasjonal idrett i 2015 og han hjalp meg med en merkelig sak om det internasjonale skytterforbundet, som involverte maktkamp rundt emiren av Kuwait, russiske oligarker og en mexicansk korrupt idrettsleder. Han spurte om jeg ville være med til hotellet hans for å spise middag der. Det takket jeg høflig ja til.

I taxien til hotellet fortalte han meg at Janez Kocijancic (som var president i den slovenske olympiske komité fra 1991 til 2014 og fordi han var visepresident i den europeiske olympiske komité (EOC) i 2016 måtte ta over som president i EOC etter OL i Rio, fordi den irske presidenten og IOC-medlemmet Patrick Hickey ble arrestert under OL i Rio mistenkt for omfattende billettsvindel) hadde ønsket å avlyse hele konferansen fordi han var redd for at det skulle komme kritikk av EOC på konferansen, blant annet i mitt foredrag. Statsministeren i Slovenia som er sønn av presidenten til den slovenske olympiske komité hadde presset på for at konferansen skulle gå som planlagt.

Da vi kom fram til hotellet til min franske venn ble jeg møtt av presidenten i det kuwaitiske og arabiske skytterforbundet Duaij Khalaf Al-Otaibi (og som nylig hadde blitt visepresident i den kuwaitiske olympiske komité) og bedt på middag sammen med ham og tre slovenere som han presenterte som journalister. I tillegg var det en annen person fra Kuwait til stede som jeg ikke fikk navnet på, men som tydelig var en såkalt Mr. Fix i den kuwaitiske delegasjonen.

Tidligere på dagen hadde disse folkene vært på fasanjakt i de slovenske skoger sammen med de såkalte journalistene. Hvordan Al-Otaibi visste at jeg var i Slovenia og hvorfor kuwaiterne plutselig hadde kommet til Ljubljana er jeg ikke sikker på. Da jeg spurte min franske venn om hva grunnen kunne være, svarte han lurt at jeg var en kjent mann i Kuwait. Kan hende har han hatt en finger med i spillet.

Jeg var trøtt og følte meg ikke helt komfortabel med situasjonen og trakk meg etter hvert tilbake – jeg skulle tross alt holde mitt foredrag tidlig dagen etter. Da jeg gikk ut fulgte Mr. Fix etter meg og sa at han ønsket at jeg skulle hjelpe Kuwait med å få FIFA og IOC til å oppheve suspensjonen. Han mente at de måtte bruke nye virkemidler og at de visste hvor de svake punktene til FIFA og IOC var. For meg virket det som folkene Jan Jensen og jeg møtte i Kuwait i mars hadde fått en intern rival i arbeidet med å få Kuwait inn i varmen igjen. Det er bare en spekulasjon. Jeg takket høflig nei.

Etter at ministre og presidenter hadde holdt sine innlegg på konferansen fikk jeg mine tilmålte 20 minutter og jeg fikk gode tilbakemeldinger under lunsjen av folk som jobbet i det olympiske akademi og i antidopingbyrået i Slovenia. Jeg måtte også svare på mange spørsmål og jeg ble intervjuet på slovensk tv om mitt foredrag og om Therese Johaug(!) som like før hadde blitt tatt i doping. Under hele foredraget ble jeg filmet fra telefonen til den kuwaitiske sjeiken og sportsministeren Ahmed Al-Mansour Al-Ahmad Al-Sabah. Det var sjeiken som hadde kommet i siste liten og som hadde endret på opplegget på hele konferansen. Han hadde kommet for å høre meg snakke negativt om Det internasjonale skytterforbundet fordi de er et av de dårligste forbundene på åpenhet og demokrati. I etterkant ble jeg fortalt at sakene mine om Det internasjonale skytterforbundet ble brukt i en ankesak i Den internasjonale voldgiftsdomstolen (CAS) da Kuwait fikk opphevet sin suspensjon og som skapte presedens for flere opphevelser. I dag har også FIFA opphevet sin suspensjon, men ikke IOC.

Jeg snakket aldri med Ahmed Al-Mansour, men Al-Otaibi kom flere ganger bort til meg og sa at vi burde samarbeide. Selv om jeg ble behandlet godt under hele oppholdet i Ljubljana fikk jeg en liten indikasjon på hvor lite ønsket jeg var på konferansen da jeg klikket meg inn på nettsiden til den slovenske olympiske komité i etterkant og så at alle bildene av meg var sensurert bort.

I spørsmålsrunden fikk jeg et par spørsmål av Dejan Stefanovic, som er leder for spillerforeningen i Slovenia. Som sagt var han en av Josimars åpne kilder i UEFA-saken og er Aleksander Ceferins største fiende i Slovenia. Etter konferansen inviterte han meg på fotballkamp mellom hatlagene NK Olimpija Ljubljana og NK Maribor samme kveld. Stolt fortalte han meg at årets første ikke-rasisme-kampanje (som er en UEFA-kampanje og som har foregått i flere år) finner sted denne kvelden. Kampanjen ble avlyst og etter flere telefoner forteller Stefanovic meg at sportsdirektøren til NK Olimpija ti minutter før kampstart kom ned til spillerne i garderoben og sa at kampanjen ikke ble noe av. Stefanovic spøkte med at årsaken kanskje var at vi to ble sett sammen tidligere på dagen. Man kan bli paranoid av mindre.

Avslørt i New York

Brooklyn, New York: I mai 2017 kom det en dramatisk vending i korrupsjonssaken mot tidligere FIFA-bosser, den mest dramatiske hendelsen siden mange FIFA-bosser ble arrestert på Bar Au Lac i Zürich i 2015. Da bekreftet statsadvokaten til Bridget M. Rohde i Brooklyn, New York at presidenten i fotballforbundet i Guam og medlem av FIFAs revisjonskomité (audit & compliance committee), Richard Lai, hadde innrømmet å ha mottatt mer enn 850.000 dollar i bestikkelser i tidsrommet 2009 til 2014, fra en gruppe ledere knyttet til FIFA, det asiatiske fotballforbundet (AFC) og den asiatiske olympiske komité (OCA) og det kuwaitiske fotballforbundet (KFA).

Penger skulle ha vært overført til Richard Lais konto i større eller mindre beløp og under påskudd av på være penger til å utvikle fotballen i Guam. Pengene ble aldri brukt til å utvikle fotballen på den amerikanske kolonien, men gikk rett i lomma på Lai. Og han rapporterte aldri til FIFA eller andre forbund om at han hadde fått pengene.

I anklageskriftet til Bridget M. Rohde er fire anonymiserte personer nevnt som hovedarkitektene bak bestikkelsene av Richard Lai som han fikk for å påvirke FIFA-presidentvalget i 2011 og presidentvalget i AFC i 2013. Presidentvervet i AFC ga på den tiden automatisk plass i FIFAs eksekutivkomité (det som da var FIFAs styre).

Selv om de fire personene er anonymisert er det enkelt å identifisere tre av personene.

  • Den ene er Muhammad bin Hammam fra Qatar som ble regnet som arkitekten bak fotball-VM til Qatar i 2022 og som i 2011 ble utestengt fra all fotballaktivitet på grunn av korrupsjon og senere utestengt på livstid.
  • Den andre personen er sjeik Ahmed al-Sabah fra Kuwait og som blant annet er president for OCA, president i forbundet fore nasjonale olympiske komiteer (ANOC), IOC-medlem og inntil nylig medlem i FIFAs eksekutivkomité.
  • Den tredje personen er Husain al-Musallem fra Kuwait som i mange år har vært sjeik Ahmed al-Sabahs høyre hånd, blant annet som generaldirektør i OCA og med viktige verv i det kuwaitiske fotballforbundet. Han er også visepresident i det internasjonale svømmeforbundet (FINA) og har greid å få full kontroll over dette særforbundet.
  • Den fjerde personen er vanskelig å identifisere, men skal være en betrodd person i OCA.

Vitnemålet til Richard Lai og anklagen til statsadvokaten i Brooklyn fikk Ahmed Al-Sabah til å frasi seg alle vervene i internasjonal fotball i forrige, også fra valget til FIFAs Council som fant sted i Bahrain i mai i 2017. Selv nekter han for alle anklagene. Sentralt i korrupsjonssaken som nå rulles opp er altså Kuwait og sentrale kuwaitiske idrettstopper.

Til tross for disse anklagene har sjeik Ahmed al-Sabah fortsatt å lede de andre idrettsorganisasjonene og har i mange sammenhenger det siste året blitt sett smilende sammen med IOC-president Thomas Bach. Sist på Det internasjonale svømmeforbundets (FINA) 110-årsjubileum i Lausanne i juli 2018.

En felle?

Valle Hovin/Oslo: – Vi vil at dere skal komme til Kuwait 17. april og delta i en lukket parlamentshøring, der skal dere få se alle dokumentene vi har, sier en stemme til meg på den krypterte tjenesten WhatsApp og som ikke vil navngi seg.

Jeg sitter på et lærerrom på nye Valle Hovin videregående skole der jeg de siste månedene har vært så heldig å få jobbe som miljøarbeider (det er ikke lett å leve av å være freelancejournalist!) og snakker med kontakten med kodeordet The Ocean Is Blue.

Jeg har lenge prøvd å få kontakt med mannen jeg snakket med på båten på Middelhavet og nå begynner det å skje ting, virker det som.

Jan Jensen og jeg får tilbud om å komme til Kuwait på deres bekostning, slik som sist, men igjen avslår vi. Vi ønsker å være uavhengige, slik vi gjorde forrige gang.

Jan Jensen og Ekstra Bladet er villig til å betale turen, men først vil de se noen beviser på at vi får noe vi kan skrive hjem om. Jeg får vite at vi skal få dokumentasjon på korrupsjon fra Den asiatiske olympiske komité (OCA)og Komiteen for nasjonale olympiske komiteer (ANOC) og beviser for at sjeik Ahmed al-Sabah er med på dette. Dette er informasjon som påtalemyndigheten i Brooklyn også sitter på og vi var interessert i om vi får noe nytt.

Kort tid etter få jeg en kryptert epost med en bankutskrift som viser betalinger fra OCA og ANOC og til Richard Lai i tidsrom som FBI og påtalemyndigheten i Brooklyn ikke har rapportert om tidligere. Vi mener vi har en sak og melder fra om at vi kommer til Kuwait for å finne ut mer om den mystiske sjeiken.

Sjeik Ahmed Al-Sabah, som tilhører den kuwaitiske kongefamilien, har vært OPEC-leder og hatt mange ministerposter i Kuwait, inngikk i 2006 en avtale med myndighetene i Kuwait om at hovedkvarteret til OCA skulle ligge i Kuwait City. Avtalen innebar også disposisjon av store landområder der det ble bygget et stort kjøpesenter, og alle ansatte i OCA fikk diplomatisk immunitet. Vi har også tidligere fått dokumenter på at OCA hvitvasket penger og brukte kjøpesenteret som skalkeskjul for ikke-olympisk virksomhet. Det er fra dette hovedkvarteret bestikkelsene til Richard Lai har kommet fra.

Denne samarbeidsavtalen ønsket ikke myndigheten i Kuwait å forlenge og samtidig som Ahmed Al-Sabah ble ydmyket fordi han på riksdekkende tv måtte si unnskyld til det kuwaitiske for å ha fabrikert ikke noe mindre enn et statskupp mot emiren av Kuwait og det førte til at han satt i gang en storstilt hevnaksjon for å straffe Kuwait. Det er dette som er den egentlige grunnen til at Kuwait ble utestengt fra mange internasjonale særforbund.

Da Jan Jensen og jeg var i Kuwait i 2016 snakket vi med flere parlamentsmedlemmer, ledende politikere og grupperinger som jobbet i det skjulte for å svekke sjeik Ahmed Al-Sabahs innflytelse i internasjonal idrett. Alle vare overbevist om at sjeik Ahmad Al-Sabah misbrukte sin innflytelse i internasjonal idrett.

I dette spillet kjørte sjeik Ahmed Al-Sabahs og Husain al-Musallam i tospann. Vi fikk blant annet tilgang til et brev Husain al-Musallam skrev til IOC 24. april 2015 der han konkret ber om at det iverksettes sanksjoner mot Kuwait og fra september begynte internasjonale særforbund å utestenge Kuwait. Det startet med FIFA, så fulgte IOC og andre forbund etter, men det kom aldri noen troverdig begrunnelse. En av dem som tok beslutningen i IOC var ingen ringere enn Patrick Hickey, en av sjeikens nærmeste samarbeidspartnere og en del av det vi kan kalle sportens firerbande.

Abdullah Al-Turaiji, formannen som hadde ansvaret for å granske forretningsvirksomheten i OCA, var tydelig i sin tale da vi snakket med ham i det kuwaitiske parlamentet i 2016.

– Det er sjeik Ahmed Al-Sabahs skyld at Kuwait er suspendert fra IOC og FIFA. Det er hevn fordi han måtte si unnskyld til emiren. Han tok sporten som gissel og ønsker å presse myndighetene i Kuwait til å forlenge avtalen om å beholde OCA-hovedkvarteret i Kuwait City.

Da vi tok kontakt med Ahmed Al-Sabah og Husain al-Musallam for å få en kommentar om disse beskyldningene fikk vi aldri svar. Men vi fikk svar fra OCAs pressesjef Jeans Zhou Jian som tok avstand fra alle påstandene om de to. Han mente at angrepene var politisk motivert.

Nå sitter jeg på et lærerrom på Vålerengas nye stadion og er lovet mer informasjon i en lukket kuwaitisk parlamentshøring.

Men vi dror ikke til Kuwait. Jeg måtte avlyse turen av familiære grunner, men like etter 17. april skjedde det underlige ting på Twitter. En kuwaiter begynner å spørre Jan Jensen om hvor mye han får betalt for å løpe den kuwaitiske regjeringens ærend. Han publiserer til og med bilder av en som skal ligne på Jan og som sitter og tar notater i det kuwaitiske parlamentet.

Det var både lattervekkende og skremmende. Hvem har visst at vi skulle til Kuwait? Var vi en del av et større plott? Har de satt inn skuespillere i parlamentet for å late som de er oss da vi bestemte oss for ikke å dra? Hvem har plapret? Er vi avlyttet?

Selv om vi ikke dro opprettholdt jeg kontakten med den anonyme personen (som jeg har greid å finne navnet på) og vi hadde en halvveis avtale om å møtes i London for å få se på noen av dokumentene vi var lovet i Kuwait. Jeg foreslo å møtes på et hotell med kort vei til t-banen, med to utganger fra restauranten og uten innsyn fra gaten, men personen meldte avbud dagen før angivelig fordi han ikke kunne reise på grunn av Ramadan. Istedenfor havnet Jan og jeg på en konferanse om som involverte Qatar og Saudi Arabia. Det er en helt annen historie.

Det er mer å fortelle i Kuwait-historien og jeg er sikker på at det vi finner er skremmende. Ikke bare for oss, men også for alle som er glad i idrett.

Les også: Russland-Saudi Arabia: El Gasico

 

Dette er bloggen om sport og politikk. Stort sett kommentarer, noen ganger nyheter, men alltid aktuell. Blogginga foregår på fritiden og ønsker du å gi et bidrag til bloggen, kan du Vippse til 95754675.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen: aselliaas@gmail.com

2 Comments

  1. Selv om dette egentlig innerst inne ikke var uventet, er det dog rystende at idrettspolitikken ikke er mer uavhengig og sentralt valgte personer ikke har større integritet. Dessverrre er det slik korrupsjonen fungerer, mele sin egen kake. Dette med forbehold om overnevnte informasjon stemmer, noe jeg faktisk er mer enn villig til å tro. Tenker samstundes, uten sammenligning for øvrig, på interne innenlandske forhold, les Tromsø OL 2018,, NIF og dets styre og stell, ref VG’s opplag de siste årene. Pengebruk, prosesser ang beslutninger som tas osv. Det virker ikke som NIF er en organisasjon som er for hele Norges vidstrakte land, selv om pengene de råder over kommer fra akkurat der!
    Ja ja, lenge leve grådigheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.