Kostnadsfri sportsjournalistikk II

I følge FIFAs pressesjef er kun to norske journalister (fra Josimar og VG) akkreditert til FIFA-kongressen i Moskva 13. juni. Det er nesten ikke til å tro. Det burde i hvert fall hvert tre.

Dere får unnskylde, men her kommer en liten oppfølger fra kommentaren Kostnadsfri sportsjournalistikk, som jeg skrev i august 2016 – etter at fotball-EM i Frankrike og OL i Rio var over.

Nye konflikter i vente

Nå har det gått ett vinter-OL siden og vi har fått mange flere sjokkerende avsløringer om doping i Russland og fotball-VM i Russland står for døren. Og uten at jeg er noen spåmann, kan jeg garantere at konfliktnivået og kravet om kunnskap for å rapportere om all faenskapen som skjer i internasjonal idrett bare øker. Og noe av denne faenskapen får vi se i full utfoldelse på FIFA-kongressen, dagen før VM i Russland starter.

Nektet tre ganger

Jeg har tre ganger blitt nektet akkreditering av FIFA til FIFA-kongressen 13. juni, dagen før fotball-VM starter. Først var begrunnelsen at Play the Game (som er verdens viktigste nettverk for kritiske sportsjournalister) som ville sende meg for å dekke kongressen ikke blir definert som en mediebedrift, men kun som en NGO. Etter at danske Ekstra Bladet lot meg få søke om akkreditering som journalist for dem var begrunnelsen plassmangel. FIFA tillater kun én journalist fra hver mediebedrift. Det er derfor veldig spesielt at FIFAs pressesjef Hans Hultman, i dag opplyser til meg at KUN 2 – TO – norske journalister er akkreditert til kongressen. Slik burde det ikke når kanskje den viktigste FIFA-kongressen på flere tiår blir avholdt i landet som har vært i sentrum for nesten alle politiske skandaler de siste årene.

Visa er den samme, men situasjonen er annerledes.

Ønsket om oppmerskomhet

«Du får jo mye oppmerksomhet, da!». Det er svaret jeg får når jeg spør om å få betalt for kronikker eller timer med samtaler eller intervjuer med norske journalister. Det er dårlig butikk å være «såkalt» ekspert på idrettspolitikk (som noen liker å kalle meg) eller for en som har drevet såkalt journalistikk på de mørke sidene av idretten i noen år nå (jeg er tilbakeholden med å kalle meg journalist, fordi jeg ikke er trent i denne disiplinen).

Jeg har betalt turer til kjedelige konferanser av egen lomme for å holde meg oppdatert på det som skjer, jeg har ingen til å betale telefonregninger, avisabonnementer, eller bokregninger og jeg kjører ofte egen bil til intervjuavtaler. Det har gitt meg stor kunnskap om det feltet som jeg har studert i over ti år nå, men det har også ført til at jeg nesten har gått personlig konkurs og bidratt til at familielivet har fått noen tøffe påkjenninger. Det har gått bra, men det er ikke slik det skal være. Men det blir ingen tur til Moskva og vi får håpe de to norske journalistene der gjør jobben for flere. Det trengs.

Unntakene

Jeg var så heldig å få jobbe heltid for Discovery i tre måneder i forbindelse med OL i Pyeongchang, der jeg i tre måneder blant fikk bidra med mine kunnskaper om idrettspolitikk til dem som skulle dra til Sør-Korea og på de daglige sendingene fra Norge. Om de fikk noe ut av det vet jeg ikke, men jeg fikk i hvert fall betalt for det jeg gjorde. Det samme gjorde Nettavisen i fjor sommer da de ga meg tillitten og publiserte en stor serie om hvorfor Russland fikk fotball-VM, en serie som er like aktuell i dag. Jeg har også jobbet for betaling for Josimar. Det er ingen selvfølge for meg. Det er unntak.

I forbindelse med bråket under fotball-EM i 2016 og alle skandalene knyttet til OL og IOC i 2016 fikk jeg ca. 40-50 henvendelser fra media der jeg blir spurt om å uttale meg, skrive kronikker eller stille opp i tv eller radio. Jeg ryddet sommerhytta for gamle Donald-blader og tomme rødvinsglass, avlyste kortspill med ungene og tok meg en dusj istedenfor en dukkert i sjøen for å gjøre meg klar til tv-intervjuer. Årsaken var at mediene som ringte meg mente jeg var en av få som kan uttale meg om akkurat det temaet. Smiger eller ljug?

Les: Å glede seg til fotball-VM

Same same, but different

Nå nærmer det seg nye store begivenheter og det samme gamle rennet med henvendelser har startet. Daglig blir jeg ringt opp av journalister eller researchere som ønsker at jeg skal bidra med kunnskap, som jeg blant annet har tilegnet meg (i samarbeid med Jan Jensen i Ekstra Bladet – som har betalt det meste av arbeidet jeg har gjort de siste årene) når jeg har jobbet med en av de største olympiske konspirasjonene gjennom tidene (Kuwait-konspirasjonen), i forbindelse med arbeidet med Russland-VM og i mitt verv i Play the Game (nettverket der de tøffeste sportsjournalistene deler sine erfaringer). Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg det siste året har blitt ringt opp over 100 ganger av forskjellige medier om jeg kan bidra.

De siste månedene har jeg jobbet som lærer og når jeg sier at jeg enten må ta det etter arbeidstid eller må kjøpes fri for å bidra får jeg ofte nei. Det er ikke penger til slikt eller mitt bidrag må foregå i journalistenes arbeidstid.

Jeg liker oppmerksomhet og syns det er bra at det er bruk for kunnskapen min og jeg er ingen grådig sjel, tvert imot, men syns at mediene som hele tiden er opptatt av egne inntekter og egen bunnlinje også kan bry seg litt om bunnlinja til dem som bruker mye tid på å lese bøker, saumfare kjedelige idrettspolitiske dokumenter og ringe kilder for å få avdekket de mørke sidene av idrettspolitikken. Er det for mye å forlange?

Rister på hodet

I over ti år har jeg gravd meg ned og engasjert meg i nasjonal og internasjonal idrettspolitikk og vært en relativt ensom svale i det norske idrettsuniverset, ja, noen ganger også betraktet som en plageånd. Når jeg har sagt at kampfiksing også er et problem i Norge, sagt at IOC-president Thomas Bach er en kynisk maktpolitiker, at IAAF-president Sebastian Coe og UEFA-president Michel Platini har STORE svin på skogen, at FIFA-president Gianni Infantino er en yngre utgave av Sepp Blatter og at internasjonal idrettspolitikk er gjennomsyret av maktkåte folk som bryr seg døyten om idrettens kjerneverdier har jeg som regel blitt møtt med hoderisting fra norske idrettspolitikere og noen enkeltstående nikk fra den lille minoriteten av norsk presse som har interesse for internasjonal idrettspolitikk.

Ikke noe offer

Jeg vil nødig framstå som noe offer og jeg ser det som et samfunnsoppdrag å informere om de mindre hyggelige sidene ved idretten, en bevegelse som hele tiden snakker om verdier og menneskeverd, men som til stadighet bryter med sine egne idealer. Det koster og noen må betale.

Jeg støttet de streikende journalistene forrige måned og syns det var bra at et av kravene var kompetanseheving. Nå håper jeg de bruker sin streikeseier til å oppdatere seg litt på idrettspolitikk, slik at vi får se flere norske journalister på neste FIFA-kongress i 2019. Da skal tross alt kampen om å bli ny FIFA-president avgjøres og den kampen starter i Moskva 13. juni.

Leave a Reply

Required fields are marked*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.