Idretten bør kjempe seg inn på statsbudsjettet

Uavhengig av om norske myndigheter innfører lisens på pengespill i Norge eller velger å blokkere utenlandske bettingselskaper ved IP/DNS-blokkering for å beholde enerettsmodellen, så bør idretten nå seriøst vurdere om de skal be om penger over statsbudsjettet. Det er flere grunner til det.

Brennpunkt-dokumentaren Fanget av spillet, som ble sendt på NRK 4. april i fjor, illustrerer godt at Norsk Tippings spill kan føre til spillavhengighet og at ansvarlighetsregimet i norsk spillpolitikk ikke hindrer at de som blir spillavhengige går over til utenlandske konkurrenter som er langt mer aggressive enn den norske spillmonopolisten på Hamar. På den annen side utvikler Norsk Tipping stadig nye pengespillkonsepter for å konkurrere med de utenlandske selskapene. På den måten rustes Norsk Tipping til en konkurranse som ikke skal være der. Enn så lenge.

Dagens spillpolitikk har så mange hull at utenlandske selskaper håver inn milliardbeløp i et marked de ikke skal være i. Å kalle Norsk Tipping for monopolist er i dagens situasjon et narrespill. Samtidig drives det skyggeboksing mellom dem som er for dagens ordning og dem som er mot. Alle har en rapport som støtter deres eget syn, alle fører en debatt med fastgrodde argumenter. Når politikere vedtar tekniske løsninger som IP-blokkering av utenlandske selskaper viser de at de er teknologiske neandertalere og når bettingindustrien sier de taler de spillavhengiges sak i lisensdebatten inviterer de til krokodilletårenes aften.

Dagens situasjon gir regjeringen to alternativer: enten må de gjøre alvor av å stenge alle sluser til utlandet, ved for eksempel reell IP-blokkeringer av utenlandske nettsider og et effektivt forbud av utenlandske spillreklamer på norske tv-kanaler, eller de må regulere aktørene som i dag opererer ulovlig i Norge, altså innføre en lisensordning.

Denne ukas tåpelige vedtak om DNS-blokkering av utenlandske selskaper har ingen betydning for spillavhengigheten. Samtidig har Stortinget vedtatt at Norsk Tipping må redusere reklametrykket. Det kan føre til mindre inntekter til Norsk Tipping OG til at de utenlandske bettingselskapene tjener like mye eller mer. Til regjeringen får summet seg om hva de egentlig vil bør norsk idrett pønske ut en ny finansieringsplan som ikke omfatter direkte overføringer fra overskuddet til Norsk Tipping.

2016 var overskuddet til Norsk Tipping på over 5 milliarder kroner og av dette fikk norsk idrett 2.422.597.000 kroner. Norges idrettsforbund fikk alene 660 millioner kroner av disse pengene. I år er overskuddet på mer enn 5,2 milliarder. Det er mye penger, men for idretten er det ikke nok. Og det er i seg selv et argument for å tenke nytt om finansieringsordningen.

Idretten snakker hele tiden om etterslepet på anlegg. Det blir bare større og større og inntektene til Norsk Tipping greier aldri å dekke inn dette etterslepet. Det er det kun ekstrabevilgninger over statsbudsjettet som kan gjøre. Med en fastsatt sum hvert år i én stortingsperiode kan det bevilges mer penger enn det kommer fra Norsk Tipping og anleggssituasjonen kan løses. Hvis politikerne vil.

Idretten på statsbudsjettet frir idretten fra å forsvare norsk spillpolitikk. Stadig får vi historier om skjebner som sliter med spillavhengighet og milliongjeld og noen av disse skjebnene har lagt igjen pengene sine hos Norsk Tipping. Det er disse midlene som norsk idrett nyter godt av. Vi hører til stadighet at norsk idrett tok ansvarlighet på alvor da de gikk med på automatforbudet som ble innført i 2007 og som førte til at idretten mistet 700 millioner i inntekter.

Disse inntektene har idretten nå tjent inn igjen, blant annet som en følge av nye nettspill som er innført for å konkurrere med de utenlandske spillselskapene. Kanskje det hadde vært like ansvarlig i dag å frasi seg disse pengene, slik man gjorde da automatforbudet ble innført?

Velger norsk idrett bort direkte overføringer fra Norsk Tipping slipper de å ta ansvar for ansvarligheten til Norsk Tipping. Den kan de overlate til norske myndigheter.

Ved å fri seg fra Norsk Tipping fjerner idretten seg den tiltagende dobbeltmoralen de forfekter. Flere og flere særforbund straffer enkeltutøvere for at de inngår avtaler med utenlandske spillselskaper samtidig som de selger tv-rettigheter til tv-kanaler som tjener store penger på utenlandsk spillreklame. Uten disse reklameinntektene hadde ikke kanalene kunne kjøpe disse rettighetene. Dette er ikke noe annet enn dobbeltmoral og denne praksisen svekker idrettens moralske pekefinger i spilldebatten.

Idrettspolitikk og spillpolitikk er lite debattert blant norske politikere. Grunnen er enkel: pengene fra spill og til idretten går ikke over statsbudsjettet og blir derfor ingen kampsak i Stortinget. Frykten til idretten er at de vil bli nedprioritert i en budsjettkamp mellom sykehus og skoler. Derfor vil de beholde dagens ordning, selv om ordningen har mange huller. Dette er en holdning som viser idretten ikke har mye tro på sine egne argumenter om idrettens sterke stilling i det norske samfunnet. Da bør de i så fall finne nye argumenter.

 

PS. Jeg har jobbet for både NIF og Norsk Tipping.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.