Varm film om arbeidere i et kaldt og kynisk spill

Jeg har forhåndskikket på kveldens sterke Urix-dokumentar. Det burde du også gjøre. Den gir et rystende bilde av forholdene for immigrantarbeidere i Qatar, men samtidig et varmt portrett av enkeltskjebner.

Qatar-VM og byggjeskandalen (eller The Workers Cup som den heter på originalspråket) er en varm beskrivelse av slavearbeiderne som gjør ferdig VM-anleggene til fotball-VM i 2022 og gir oss innblikk i en kaldt og kynisk verden der fattige arbeidere ikke betyr noen ting.

I filmen følger vi blant andre 21-år gamle Kenneth Kwesi fra Ghana som har havnet i Qatar som arbeider fordi en falsk fotballagent har lurt ham dit under påskudd av at han kan få oppfylt proffdrømmen der. Kwesi sitter igjen med en femårskontrakt som slavearbeider som han ikke kommer ut av. Selskapet han jobber for er Gulf Construction Company (GCC) og de har alle rettighetene til Kwesi og alle hans arbeidskolleger. Når de ikke jobber blir de lukket inne i egne brakkebyer uten mulighet til å bevege seg rundt. GCC har når filmen blir spilt inn ni arbeidsleire, kommer det fram i filmen.

I Qatar er 60% av befolkningen arbeidsimmigranter (ca 1,6 millioner mennesker) og mange av disse jobber i dag med å få ferdigstilt VM-anleggene til 2022. International Trade Union Confederation (ITUC) anslo i 2015 at 7000 VM-arbeidere vil dø før mesterskapet starter i 2022. Dokumentaren gir et lite innblikk i arbeidernes situasjon i 2014.

The Workers Cup er navnet på en fotballturnering som ble startet i 2013. Kenneth Kwesi og andre arbeidere for GCC får tilbud om å delta i denne cupen. Kwesi blir valgt til lagets kaptein og han tror at et dette er hans store sjanse. Han går inn i rollen med stor iver og manner seg også opp til å fortelle direktøren i GCC at de trenger fri fra jobben for å trene seg fram til gode resultater i turneringen. De får mer frihet så lenge turneringen pågår, men det ender med stor skuffelse.

Et av de hjerteskjærende øyeblikkene i filmen er når han Kwesi sitter sammen med en av arbeidsformennene og blir fortalt at han ikke kan håpe på en fotballkarriere før han har fullført femårskontrakten med GCC. I denne femårsperioden kan han håpe på å tjene mellom 200 og 400 dollar i måneden og han er tvunget til å holde seg i arbeidsleiren utenom arbeidstid. Dette er drømmenes skrekkteater.

Det er to lag i historien som fortelles i denne filmen. Vi får et innblikk i et perverst fotballunivers der fattige arbeidere fra Nepal, Ghana, Kenya og andre land blir grovt utnyttet og mishandlet. Samtidig får vi et varmt møte med personer som reflekterer over sin egen situasjon og skjebne og som aner et mikroskopisk håp om at fotballturneringen skal gi dem en bedre hverdag.

Dokumentarfilmen minner meg på boken More Than Just A Game som kom ut i 2008 og som handler om fotbalenl på Robben Island i Sør-Afrika under apartheidtiden. Boken er en fortelling om hvordan politiske fanger på fangeøya etablerer en egen fotballiga, basert på FIFAs regelverk, og hvordan fotballen ga fangene mening, og samtidig fikk mange av fangevokterne til å se på de svarte som mennesker og ikke som undermennesker. Fotball ga fangene håp. Det er et paradoks at FIFA ga de svarte på Robben Island håp om en bedre framtid, mens FIFA i Qatar bidrar med å bryte ned nesten alt av menneskelig verdighet. Det viser denne filmen svært godt.

Det kommer tydelig fram at The Workers Cup er et gedigent PR-framstøt fra myndighetene i Qatar i samarbeid med alle selskapene som opererer der og blir tolket inn i en bisarr tanke om Corporate Social Responsibility (CSR) eller samfunnsansvar som det heter på norsk. Myndighetene i Qatar gir inntrykk av at de tar et sosialt ansvar for arbeiderne som jobber på VM-anleggene (de får til og med spille på noen av anleggene som skal brukes i 2022(sic.)) og selskaper som GCC får god publisitet i hjemlandene til de forskjellige arbeiderne og greier på den måten å rekruttere nye lavt betalte arbeidere til Qatar.

The Workers Cup er spilt inn i 2014 og det har skjedd mye i Qatar siden da. De forskjellige selskapene som deltar i The Workers Cup legger stadig mer prestisje i disse turneringene og har blant annet startet med egne treningssamlinger der de samler hundrevis av spillere for å finne fram til de beste spillerne. Det har økt PR-verdien for de forskjellige selskapene, men ikke bidratt til at fotballdrømmen til arbeiderne har blitt særlig mye bedre. Det internasjonale presset mot arbeidsforholdene i Qatar kan ha bidratt til at arbeiderne i de forskjellige selskapene har bedre levestandard nå enn i 2014.

Filmen viser hvor perverst internasjonal fotball kan bli og at liten og stor kan la seg lure så lenge man tror at det er fotball som står i sentrum når VM i Qatar nærmer seg.

Leave a Reply

Required fields are marked*