Martin Johnsrud Sundbys manuskript er klart

Bøler (Sportens uutholdelige letthet): Hadde jeg vært Martin Johnsrud Sundby hadde jeg tatt en telefon til skøyteløperen Ådne Søndrål. Søndrål har manuskriptet til historien om Sundby før han begynner forberedelsene til OL i Pyeongchang til neste år.

Mange kommentatorer sier de er imponert over hvordan Sundby har taklet pressen etter å ha mislykkes i nok et internasjonalt mesterskap. Jeg mistenker at Sundby ikke forteller hele sannheten, men svarer det vi vil høre.

Og jeg er heller ikke sikker på om at VM i Lahti var en fiasko for Sundby, slik mange mener. Han vant gull på stafett og mer symbolsk kan det ikke bli etter et år der han (sammen med Therese Johaug) til tider har stått ensom i rampelyset etter å ha blitt straffet for å ha brutt dopingbestemmelsene. Både Skiforbundet og Sundby selv håndterte på flere måter astmasaken klønete og bidro på den måten til å gjøre smerten verre enn nødvendig. Og at astmarapporten som kom like før VM i Lahti anbefalte skilandslaget å slutte med å bruke forstøverapparat ved inhalering av astmamedisin – det som førte til at Sundby ble dømt for brudd på dopingreglementet – kan ikke ha gjort det lettere. En stafettseier uten Petter Northug jr. må derfor ha vært godt for skiløperen fra Røa. Han ble tross alt verdensmester.

Til pressen har Sundby sagt at det ikke hviler noen forbannelse over ham, selv om han ennå ikke har tatt et eneste individuelt gull i VM eller OL. Overtro har ingenting i idretten å gjøre, kun hardt arbeid og litt flaks. Det er skøyteløperen Ådne Søndrål det perfekte eksemplet på.

I en oppsummering av sin karriere har han sagt at seirene kom på litt andre tidspunkt i karrieren enn det som føltes rettferdig der og da. Søndrål var verdens beste skøyteløper på 1000- og 1500-meter i perioden 1996 til 2002 og tok sitt eneste OL-gull i Nagano i 1998. Før det hadde han mislykkes i to OL og vant heller ikke i 2002 da han var favoritt, til tross for at han hadde trøblet med skader tett opp til lekene.

I 1992 tapte han gullet med fire hundredeler til Johann Olav Koss. Bittert, men allikevel overraskende fordi han ikke var en av favorittene. I forkant av OL på Lillehammer i 1994 var han alltid på pallen i forkant av lekene, men skuffet stort på hjemmebane og falt utenom pallen. I 1998 vant han endelig gull selv om han ikke var favoritt, mens han i 2002, da han vant absolutt alt før OL, bare fikk med seg en bronsemedalje. Ådne Søndrål vant fire VM-gull på enkeltdistanser og tok totalt 30 verdenscupseire.

-Det handler om iherdighet. I sum har jeg fått som fortjent, sier Søndrål om sin karriere.

Det er en del som påstår at Martin Johnsrud Sundby ikke er en folkefavoritt blant nordmenn og at han hele tiden har blitt overskygget av Petter Northug jr., slik Søndrål ble overskygget av Johann Olav Koss.

Skulle Sundby ta en Søndrål i Pyeongchang i 2018 og endelig vinne et individuelt gull vil han garantert bli en norsk yndling og han vil bli løperen som aldri ga seg og som endelig fikk som fortjent. Dette er et optimalt manuskript der Sundby spiller seg selv.

1 Comment

  1. Er svaret til spørsmål om hvorfor Sundby er ingen yndling ennå «fordi han vant ingen individuell gull»!? Mannen vant Tour de Ski, verdenscupen sammenlagt, VM og gull medaljer de siste årene, så er han virkelig avhengig av gull for å være en norsk yndling? Vil en gullmedalje gjør en stor forskjell? Selvfølgelig hjelper seier til å være kjent, populær… men er det ikke bare en del av historien? Hvis vi se på idretten er det godt mulig at atleter uten gull er favoritter av folket, mens andre med gull ble litt ignorert av folket, media, sponsorer. Fans velger sine favoritter vel ikke bare pga av seier…

Leave a Reply

Required fields are marked*