«Vad jag pratar om när jag pratar om fotboll»

Om det som står i boken gir et korrekt bilde av Erik Hamrén, er han ingen god kandidat til å ta over det norske landslaget.

«Vad jag pratar om när jag pratar om fotboll» er tittelen på boken til den svenske journalisten Olof Lundh som kom ut i 2016. Boken er et personlig, men faglig og velfundert innlegg i debatten om hva som er galt med svensk fotball. Selv om Lundh betrakter svensk fotball ut i fra hvordan journalister bør behandle og skrive om fotball og fotballpolitikk, er dette en bok som bør engasjere alle som jobber med norsk fotball.

Jeg skal være forsiktig med å trekke paralleller mellom debatten om Donald Trump og Per-Mathias Høgmo, men felles for det meste som skrives og uttales om de to utskjelte herremenn (og andre kontroversielle områder) er at de blir latterliggjort og ironisert over, nesten uansett hva de gjør.

Jeg er på ingen måte imot ironi og humor, men problemet med overdreven harselas er at man glemmer det som er det egentlige problemet, man bryr seg mer om form enn av innhold. Meta-debattene dreper de mange mikrodebattene som vi trenger for å løse de forskjellige problemene vi står overfor. Olof Lundhs bok er på den måten et godt innlegg i debatten om tilstanden til svensk fotball. Han prøver ikke å latterliggjøre svenske fotballedere eller sportsjournalister, men kommer med oppriktig og saklig kritikk av svensk fotball og dekningen av svensk fotball for at den skal gå i riktig retning, slik han ser det.

Olof Lundh ble i 2015 kåret til årets sportsjournalist i Sverige og han er i dag en av Sveriges mest kjente svenske fotballjournalister som du både kan høre, se og lese i svensk TV4, CMore og Fotbollskanalen.se og som driver Sveriges største sportspod. Vi har ikke tilsvarende journalister i Norge som har en så høy profil og som ønsker å ta del i en faglig debatt om sportsjournalistenes rolle og om idrettspolitikk, er min påstand. Det er synd.

I «Vad jag pratar om när jag pratar om fotboll» forteller Olof Lundh om sitt personlige forhold til fotball og sin lidelse som Leeds-supporter og utfordringene og dilemmaene han som journalist står overfor når han skal skrive og snakke om det han er mest glad i, nemlig fotball. Han forteller også om da han ble avslørt for å ha hatt for tett forbindelse til sine kilder, noe som satt hans rykte og karriere på spill. Dette er et godt bakteppe til de diskusjoner han gjør i den 250 sider lange boka.

Og han tar opp mange viktige og sentrale spørsmål som også har relevans for norske forhold:

  • Mangelen på åpenhet og demokrati i det svenske forbundet. Han viser at de fleste beslutningene i det svenske forbundet blir tatt på telefon dagen før det svenske fotballtinget og på den måten legger lokk på en åpen debatt om de beslutninger som tas.
  • Pengegaloppen rundt medieavtalene og norske Rune Hauges innflytelse når disse avtalene skal inngås. Både lukketheten bak disse avtalene, bruk av stråselskaper i skatteparadiser og de vanvittige summene som betales til forhandlerne blir diskutert på en god måte.
  • Forsømmelsen av damefotballen i Sverige. Ikke ulikt det vi ser i Norge.
  • Skandaleprosjektet Friends Arena som skulle heve standarden i svensk fotball, men som har blitt et pengesluk uten like og gjort det svenske forbundet avhengig av velgjørere i svensk næringsliv.
  • Elendig klubbdrift.
  • Og utfordringene med den nye supporterkulturen som har byttet ut sang og bølgen med lysbluss og knallskudd.

Dette er noen av temaene som Lundh både beskriver og gjør seg opp meninger om, men han er ikke kontroversiell fordi han har meninger som går på tvers av andre, men simpelthen fordi han som sportsjournalist engasjerer seg i disse sakene både med fakta og egne meninger.

På ett område går han lenger enn andre: I sin kritikk av Zlatan Ibrahimovic og journalistene som dekker Sveriges største spiller gjennom tidene. Kort fortalt mener han at svenske journalister behandler Zlatan altfor snilt og at de oppfører seg mer som markedsførere av hans produkter og business enn som journalister, og at det svenske forbundet har vært alt for redd for å behandle han som en av alle spillerne på landslaget. Det har ødelagt fotballjournalistikken og samholdet i det svenske landslaget, hevder Lundh.

Selv om dette er en bok om svensk fotball er mange av problemstillingene relevant for norsk fotball, men dette er altså ingen bok om norske forhold. Men det er ett kapittel som griper direkte inn i den den norske fotballdebatten og det er diskusjonen om Erik Hamréns tid som svensk landslagstrener.

Erik Hamrén er en av kandidatene som er lansert som hans etterfølger, blant annet fordi han har kjennskap til norsk fotball etter tiden som trener for RBK. Lundhs beskrivelser av Erik Hamréns håndtering av konflikter internt i det svenske landslaget og sitt forhold til media er ingen hyggelig lesning og om det som står i boken gir et korrekt bilde av den svenske treneren er han ingen god kandidat til å ta over det norske landslaget.

Hovedkonklusjonen til Lundh er at Hamrén er besatt av media og takler negativ kritikk veldig dårlig. Her er et par sitater fra boka som gir et bilde av det:

«Han kommer där med tidningarna till frukost på morgonen och man riktig ser hur han tar åt sig och bryr om sig vad det står»

«En annan erfaren spelare berettär att Hamrén har bett spelarna om hjälp mot medierna och knappast är den som sprider någon «shining», utan snarare har betongkeps om det blåser till medierna.»

«Jag har tappat räkningen på de gånger Erik Hamrén varit förbannad, ringt för att något i bloggen kan tolkas fel, eller för att jag råkat säga att Pia Sundhage är bättre än han medialt eller något annat.»

«Erik Hamrén har varit besatt av bilden om sig själv och det ä ingen stabil grund för en förbundskapten»

Dette er kanskje et bilde noen av journalistene som fulgte RBK i tiden da Hamrén var trener der kjenner seg igjen i, og om dette bildet av den forrige svenske landslagstreneren er korrekt virker det som han ikke er mannen til å bygge opp tilliten som har stupt mellom norske medier og NFF de siste par årene. Det hjelper ikke å være faglig god når forholdet til mediene påvirker arbeidet ditt på en negativ måte.

Tittelen til Olof Lundhs bok «Vad jag pratar om när jag pratar om fotboll» er enten stjålet fra Haruki Murakamis «What I talk about when I talk about running» eller Raymond Carvers novellesamling «What we talk about when we talk about love» (som Murakami har kopiert). Murakamis selvbiografiske bok handler om en selvopptatt forfatter som sier han ikke liker lagspill og som løper for å realisere seg selv. Carvers bok om vanskelige dilemmaer i livet. Lundhs bok er personlig, men ikke selvopptatt og tar for seg dilemmaer og problemer i lagspillet fotball og som er en stor del av livet til mange.

Lundhs bok er et godt bidrag til den norske fotballdebatten fordi vi kan sette våre egne problemer inn i perspektiv og vi kan bruke Sverige som referanse når vi skal diskutere våre egne problemer. Uten å latterliggjøre hverandre.

Leave a Reply

Required fields are marked*