Kjære Idrettspresident

Like før midnatt nyttårsaften fikk jeg en hyggelig SMS fra Idrettspresident Tom Tvedt der han forteller meg at vi må og skal holde fast på det vi tror på hver dag. SMSen starter med Kjære venn. Her er to råd fra en venn.

Nesten alt som er galt i norsk og internasjonal idrett kan oppsummeres i ett ord: Sotsji.

Etter dårlige vinterleker i Vancouver satt russere i gang et omfattende dopingprogram for å sikre at Sotsji-OL på hjemmebane ikke ble en fiasko. Det institusjonelle jukset er ettertrykkelig avslørt i flere WADA-rapporter og i mediene gjennom varsleres vitnesbyrd. På godt norsk kan vi si at russerne har pissa i buksa.

Og ser man gjennom klønete adferd i media koker åpenhetsdebatten i norsk idrett ned til noen reiseregninger fra Sotsji-OL og disposisjoner norsk idrett gjorde i Sotsji under lekene i 2014, for å imponere IOC-medlemmer i kampen for å få OL til Oslo.

Råd 1: Det er enkelt å fortelle andre at de skal legge alle kortene på bordet for å få en ny start. I den store dopingkonspirasjonen som er avslørt i internasjonal idrett det siste året har norske idrettsledere vært tydelige på dette. Hvorfor ikke legge alle kortene på bordet selv? Det er et krav stadig flere i norsk idrett har kastet seg på. Hvorfor holde igjen? Hvis man ikke har noe å skjule er det ikke noe problem og har man noe å skjule får man følge rådene man som oftest gir til andre. Mitt første råd er derfor å fri de mange medlemmene i norsk idrett fra det norske Sotsji-spøkelset!

Råd 2: Mitt andre råd er å og full gass for en åpnere og mer demokratisk organisering av internasjonal idrett. Jeg anbefaler Tom Tvedt til å lese intervjuet av den danske idrettspresidenten Niels Nygaard i den danske avisen Politiken denne uken.

Nygaard har det siste året vært langt mer kritisk til sine internasjonale kolleger enn tidligere og har vært meget aktiv for å fremme danske synspunkter. Da jeg for eksempel holdt foredrag for det slovenske olympiske akademi i Ljubljana i fjor høst i forbindelse med 25-årsjubileumet til den slovenske olympiske komité dukket plutselig den danske idrettspresidenten opp, tok ordet og ga en leksjon i hva som var galt med internasjonal idrett, men også hva idretten skal være stolte av. Tilfeldig? Neppe!

Til stede i salen i Ljubljana var sloveneren og Janez Kocijančič som bare noen dager etterpå skulle lede styremøte og generalforsamling i den europeiske olympiske komités (EOC) i Minsk i kraft av å være visepresident (presidenten satt i fengsel i Rio), et organ med ytterst tvilsomt rykte og som ikke uventet ga de neste European Games til Hviterussland. Danmark var det eneste landet som protesterte mot et vedtak om European Games i Minsk og sammen med Norges idrettsforbund og Tom Tvedt var de eneste som stemte imot å gi Hviterussland European Games der og da.

For dette engasjementet sier Nygaard at Danmark allerede har begynt å betale prisen. Han kolleger i andre forbund rister fortsatt på hodet av ham når de møter ham på møter internasjonalt og han tror selv at Danmark kanskje står i fare for å gå glipp av internasjonale mesterskap på grunn av DIFs tiltagende engasjementet for åpenhet og demokrati. Den prisen er han villig til å betale.

Hva med den norske idrettspresidenten? Var engasjementet i Minsk et blaff? Lakmustesten på dette er hva NIF gjør i arbeidet med å få valgt inn en etterfølger etter Gerhard Heiberg i IOC. Det norske IOC-medlemmet fikk god pressedekning på nyåret etter å ha utpekt sin norske etterfølger i IOC, dagens visepresident i NIF, Kristin Kloster Aasen. Etter å ha overveid mange kvinnelige kandidater falt han ned på henne som den mest spiselige kandidaten for IOC. Hva betyr det?

Å spille kvinnekortet i denne sammenheng er bekvemt. IOC trenger flere kvinner og er kanskje mer moden for det enn tidligere. Men holder det? Er Tom Tvedt og den norske IOC-kandidaten villig til å stille seg opp i forgubbede forsamlinger der egne privilegier er eneste formål og si upopulære ting? Hva er det vi hver dag må tro på og skal holde fast ved?

SMSen til Tvedt avsluttes med Me gir gass!! Det er kanskje enklere å si for en som kommer fra olje- og gassfylket Rogaland enn andre og kan lett bli en klisjé, men det holder ikke med å gi gass, man må også gi gass i riktig retning.

Din venn Andreas

Leave a Reply

Required fields are marked*