Det lange sparket – Kina erobrer fotballtronen

Sommeren 2016 var Liverpool fotballklubb i forhandlinger med kinesiske investorer (et konsortium ledet av investeringsselskapet Everbright) om oppkjøp av klubben, vi så for første gang en kinesisk sponsor under et europamesterskap i fotball (Hisense Group) og i år har FIFA fått en kinesisk sponsor med sponsorkontrakt de fire neste verdensmesterskapene (Wanda Group).

 

Dette er ikke bare kommersiell appetitt fra store kinesiske investorer, det er også en del av planen til det kinesiske kommunistpartiet om å farge fotballbanen rød. Deres ambisjoner om å bli verdens største økonomi skal krones med global dominans på fotballbanen der det ultimate målet er å vinne fotball-VM på hjemmebane.

 

På 1700-talelt var Kina en stormakt i folketall, kulturelt og økonomisk. Industrialiseringen i Europa og den påfølgende kolonialiseringen bidro til Kinas «tapte århundre» mellom ca. 1850 og ca. 1950. I dag har Kina 1,35 milliarder innbyggere og har siden 1980-tallet hatt en formidabel økonomisk vekst siden 1980-tallet og er i dag verdens nest største økonomi målt i Bruttonasjonalprodukt. Det gir det kommunistiske Kina både global politisk og økonomisk makt. Nå ønsker de kinesiske myndighetene å ta med seg denne stormaktstatusen inn på fotballbanen. Selvtilliten er på topp og nå satses det enorme summer for å oppnå gode resultater på fotballbanen.

 

Kinas president Xi Jinping er Manchester United-tilhenger og har rykte på seg for å være svært fotballinteressert og han har tatt mål av seg til å gjøre Kina til verdens fotballstormakt. Etter Xis initiativ vedtok den kinesiske regjeringen en plan i november 2014 om å bli verdens største sportsøkonomi før 2025, og suksess på fotballbanen er selve nøkkelen til å nå dette målet.

 

Skulle kineserne lykkes i denne satsingen vil det bidra til at dagens globale sportsøkonomi ikke bare får en ny mektig statlig aktør, men også at markedet endrer seg dramatisk. Økonomisk er målsettingen at fotball og annen idrett skal skape en sportsindustri verdt 850 milliarder dollar og at sportsindustrien i Kina skal bidra med 1 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. I dag står den for 0,6 prosent. Greier kineserne å nå dette målet, vil Kina stå for over halvparten av omsetningen i den globale sportsindustrien. Det politiske målet er at disse investeringene skal bidra til at den vanlige mannen i gata i den vestlige verden skal få en positiv oppfatning av Kina på, en kinesisk form for public diplomacy og en ny måte å «Make China Great Again».

 

Store visjoner

Allerede da president Xi Jinping var visepresident in 2011, framsatte han tre ønsker for fotballen i Kina:

  • Landet skulle kvalifisere seg til nok et VM (Kina har bare deltatt i herrefotball-VM én gang, i Japan og Sør-Korea i 2002),
  • Kina skal en gang arrangere fotball-VM
  • Kina skal vinne fotball-VM. Han snakket da ikke om damefotball: Det kinesiske damelandslaget har deltatt i seks verdensmesterskap, Kina har arrangert dame-VM to ganger og Kina har en andreplass å skilte med i dame-VM.

 

Etter at Xi ble president i 2012, satte han alt inn på å oppnå sine tre mål, og i 2015 fikk han på plass et eget kinesisk fotballdirektiv og en egen arbeidsgruppe som skal få skikk på den nasjonale fotballen, en idrett som i Kina lenge har vært plaget av kampfiksing, korrupsjon og dårlig ledelse.

 

Xis politikk strekker seg langt utover kinesiske kantoner og er ikke bare et innenrikspolitisk tiltak, men også en del av en strategi for å få større internasjonal innflytelse. Fotball er et nytt virkemiddel for å oppnå målsettinger i internasjonal politikk.

 

Xi Jinping og kommunistpartiet tenker langsiktig – slik de ofte gjør. I april i 2016 lanserte det kinesiske fotballforbundet i samarbeid med den nasjonale utviklings- og reformkommisjonen og Sports og utdanningsdepartementet en 35-årsplan. Der er målet at landet skal ha 50 millioner aktive fotballspillere innen utløpet av 2020 og at Kina skal være Asias beste fotballandslag innen utløpet av 2030. Dette er første gang Kina lanserer konkrete planer og mål om å stige på fotballhimmelen.

 

Følger opp OL-suksessen

Det er ikke første gang kinesiske myndigheter har lagt alle kluter til på idrettsbanen. I 2008 arrangerte Kina OL som det første landet i et underutviklet land. Av kinesere i og utenfor Kina var dette et stolt øyeblikk i Kinas moderne historie. Det viste at Kina hadde kommet med i det gode selskap og det brakte fram en ny form for nasjonalisme i Kina. Kina satset stort på den olympiske fakkelstafetten som gikk over hele kloden i forkant av lekene, men som ble en liten katastrofe fordi den tiltrakk seg all verdens menneskerettighetsorganisasjoner som benyttet mulighetene til å protestere mot menneskerettighetsbrudd i Kina. Mange kinesere – regimetro og regimemotstandere – følte seg tråkket på og samlet seg derfor mot den ytre kritikken. Det ble lagt store ressurser i å gjøre det bra på idrettsbanen og det førte til at Kina ble beste nasjon. Det bidro også til økt kinesisk nasjonalisme. I forkant av OL ble også de olympiske verdier pensum i mange kinesiske skoler. De olympiske klisjeene gikk godt sammen med slagordene til det kinesiske kommunistpartiet. På en måte følger Kinas nye satsing på fotball i de olympiske forsporene fra 2008. På den annen side er fotballen et utadrettet prosjekt som ikke bare skal bidra til økt kinesiske patriotisme, men også bidra til økonomisk vekst.

 

Tilbake til fortiden, eller Fortid med framtid

Det var kinesere som fant opp fotball, eller kickball som det ble kalt, for over 2000 år siden. Kickball eller zuqiu (tidligere cuju) ble svært populært under Han-dynastiet (206 FK-220 e.Kr.). Denne varianten av fotball hadde sin storhetstid under Song-dynastiet fra 960 til 1279 og ble betraktet som underholdning. Kickball utspilte seg i forskjellige former. En variant var å holde ballen lengst mulig i luften, en annen var kamper mellom lag der spillerne skulle få ballen i mål, slik vi forbinder med fotball i dag. Kickball hadde – som lag i dag – managere, trenere og kapteiner. Dette er lenge siden, og siden den moderne fotballen oppsto i England på 1800-tallet, har det kinesiske fotballdynastiet kun vært en god historie. Nå ser det ut som Kinas herskere ønsker å ta fotballen tilbake.

 

Store endringer på kort tid

For å få fart på fotballen i Kina er det foreslått en rekke konkrete tiltak: 0,5–0,7 fotballbaner per 10 000 innbyggere, at ethvert lokalsamfunn skal ha minst to fotballbaner åpent for alle, dobling av antall fotballdommere og etablering av amatørligaer i 100 kinesiske byer i løpet av fire år.

 

Det er et langt sprang fra fotballens vilkår i Kina på 1990-tallet og til dagens ambisiøse politikk. I den fantastiske boken Bamboo Goalposts: One Man’s Quest to Teach the People’s Republic of China to Love Football skriver Rowan Simons om hvordan han ble hindret i å spille fotballkamper med kamerater. Det var nemlig ulovlig å samle mer enn 10 personer på ett sted uten at det var sendt inn søknad om dette til kommunistpartiet. Det gjorde det i praksis umulig å samle vennegjengen til five-a-sideturneringer i parken. Og når lokale fotballklubber var nesten ikkeeksisterende var det umulig å skape særlig fotballentusiasme. Nå er ikke det lenger noe problem for det kinesiske kommunistpartiet. Nå oppfordrer de heller alle som vil, til å spille fotball sammen.

 

Statskapitalisme og kommersiell idrett

Kinesisk statskapitalisme også i fotballen vil påvirke alle andre aktører i dette markedet. Ikke bare fordi staten er en sterk aktør, men også fordi kinesiske styresmakter har gitt mye av ansvaret til de rikeste forretningsfolkene i Kina for å oppnå sine målsettinger. Kinas fotballpolitikk bidrar derfor høyst sannsynlig til at de rikeste i Kina blir rikere og får enda mer makt og at arabiske sjeiker og russiske oligarker for konkurranse om å eie attraktive fotballklubber i Europa og andre steder.

 

Milliardærene Wang Jianlin og Jack Ma er de viktigste forretningsaktørene i den kinesiske fotballpolitikken. I tråd med denne kinesiske strategien har de med støtte fra styresmaktene begynt å kjøpe opp klubber både i og utenfor Kina. Eieren av Alibaba, Jack Ma, den kinesiske versjonen av E-Bay, kjøpte i 2014 Guangzhou Evergrande fotballklubb for å gi kinesiske fotball et løft. Jack Ma er Kinas rikeste mann. En annen av Kinas rikeste menn Wang Jianlin, styreformann i Dalian Wanda Property Group, har blant annet kjøpt 20 prosent av den spanske fotballklubben Atletico Madrid. Målet er å bruke Madrid-klubben som utgangspunkt for å skape et globalt underholdningsimperium. Dette er sannsynligvis bare starten på kinesiske oppkjøp i sportsverdenen (se fakta).

 

Den sterke koblingen mellom Kinas autoritære styresmakter og den private industrien, der private aktører skal sørge for at styresmaktene oppnår sine nasjonale planer, er uvanlig i sportens verden. Og det kan gi seg noen spesielle utslag. Da den svært omstridte FIFA-presidenten Sepp Blatter (som måtte trekke seg fra FIFA fordi han er anklaget for korrupsjon) ble gjenvalgt i 2015, satt Wang ved hans side. Kanskje ikke så rart siden hans firma var i forhandlinger om å bli FIFAs første kinesiske sponsor. Det er mange måter å vise makt på i fotballens verden.

 

For å oppnå målsettingen om å bli en stor fotballnasjon er Kina helt avhengig av å utdanne fotballledere. Kina må dessuten utvikle spillere som er gode nok til å skaffe Kina VM-gull. Det blir derfor satset hardt på talentutvikling. Evergrande Real Estate Corporation, som er delvis eid av Ma, har for eksempel investert tungt i Asias største fotballakademi som både dyrker fram spillere og som utdanner nye fotballedere.

 

Kina kopierer Qatar

Kinas planer om å erobre sportsverdenen ligner svært mye på Qatars tiltak for å dominere på sportsfeltet. I 2008 lanserte myndighetene i Qatar Qatar National Vision 2030 og i 2011 og bare noen måneder før Qatar overraskende og kontroversielt ble tildelt fotball-VM i 2022, lanserte Qatar sin Sports Sector Strategy 2011–2016. Den forteller hvordan Qatar skal bli en dominerende sportsnasjon både på og utenfor idrettsarenaen.

 

I sin sportsplan har Qatar også investert stort i europeiske storklubber som Paris St Germain og Barcelona og nå følger kineserne opp. Andre arabiske land som Abu Dhabi og kaukasus-landet Aserbajdsjan har satset tungt på fotball for å promotere seg selv. Men det er en stor forskjell:

 

I stedet for å satse på et pensjonsfond slik vi i Norge har gjort, har Qatar investert i sport og satser på at det skal sikre pensjonene i framtiden. Qatar skal leve av sporten når oljen tar slutt. Samtidig bruker de sport som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Sport skal bidra til å bygge Qatars identitet og styrke deres image (omdømme) utad, men de har også troen på at å være arrangør av store idrettsmesterskap og å være storinvestor i store europeiske fotballklubber gjør at de ikke blir angrepet av fiender i nærområdene. På mange måter har Qatar omformulert den kjente maksimen/regelen om at «demokratier aldri går til krig mot hverandre» til «vertskap for store idrettsarrangementer blir aldri invadert». Men der Qatar mener sport gir håndfaste sikkerhetsgarantier, tenker Kina mer på økonomisk sikkerhet og velferden til landets innbyggere.

 

Vestlig import

For å få opp fotballinteressen har kinesiske klubber rekruttert vestlige fotballstjerner til kinesiske fotballklubber. Slik vil de trekke flere mennesker til kampene og dermed også øke sponsorinteressen. I tillegg ønsker de å få andre land til å interessere seg for den kinesiske fotballigaen. Også fotballtrenere som har gjort stor suksess på fotballbanen, blir rekruttert til kinesiske klubber. Derfor finner du spillere som Didier Drogba og trenere som Marcello Lippi og Luis Filipe Scolari der.

 

Erobrer Europa

Kinesiske interesser kjøper opp europeiske fotballklubber for å øke landets innflytelse i utlandet, og særlig i Europa. Dette gjør de selvsagt for å tjene penger, men også for å få innflytelse hos klubber og forbund som til syvende og sist skal bestemme hvem som får tildelt fotball-VM om 10–15 år. På den måten har Europa blitt frontlinjen til kinesiske myndigheter i deres strev for å oppnå sin fotballvisjon.

 

Dette er en omarbeidet versjon av artikkelen som sto i NUPIs Hvor hender det?. 9. september 2016.

Leave a Reply

Required fields are marked*