Sportsjournalister og hacking av data

Panama Papers, Football Leaks, Wikileaks og Fancy Bear har gitt oss datalekkasjer som journalister over hele verden har benyttet seg av. Hvor går grensen for bruk av data fra kilder som dette?

Samtidig som Aftenposten rapporterer om at journalister som har dekket Panama Papers har blitt truet og mistet jobbene sine avslører tolv europeiske medier via varslerplattformen Football Leaks at fotballens verdensstjerner er involvert i omfattende skattemanipulasjon og pengeoverføringer via skatteparadiser. Ronaldo, Michael Laudrup og Jose Mourinho er navn som kommer dårlig ut i de sakene vi har sett til nå. Det kommer garantert mer. Hvor går grensen for bruk av data som dette i journalistikken?

Artikkelserien som publiseres i tolv forskjellige medier i disse dager baserer seg på dokumenter fra varslerplattformen Football Leaks og som det tyske magasinet Der Spiegel har fått tilgang til og delt med elleve andre nyhetsmedier i Europa i regi av European Investigative Collaborations (EIC). 60 journalister har jobbet med dette materialet i over et halvt år. I Norden er det kun den danske avisen Politiken som har fått tilgang til dokumentene og de har allerede publisert en håndfull artikler om Michael Laudrups tvilsomme spillerkjøp gjennom sin agent Bayram Tutumlu da han var trener i Swansea. Bayram Tutumlu skal ha tjent over 30 millioner kroner på salg av spillere til Swansea til tross for at han tidligere har hevdet at han jobbet gratis for Laudrup.

Redaktøren i Politiken har begrunnet hvorfor hans avis benytter seg av dokumentene som varsleren John har gitt til Der Spiegel:

«Vi kender ikke kilden og kan derfor heller ikke vurdere kildens motiv. Vi har ingen viden om, hvorvidt de lækkede dokumenter er tilvejebragt uretmæssigt. Kilden ’John’ har over for Spiegel afvist, at lækagen er sket ved hacking. Kun Spiegel har direkte kontakt til kilden.»

Football Leaks er den siste i en rekken av omfattende avsløringer basert på omfattende dokumentmateriale som kommer fra varslere eller hacking. Fra før har vi Wikileaks, Panama Papers og Fancy Bears. Informasjonen vi har fått fra Wikileaks og Fancy Bear kommer fra hacking av dataservere og har som informasjon fra Panama Papers og Football Leaks stor påvirkning på pressedekningen og på hvilke saker som får dominere nyhetsbildet.

Det er tre problemstillinger jeg mener vi bør diskutere når informasjon fra slike kilder kommer oss i hende:

 

Hvem rammer hvem?

Den amerikanske presidentvalgkampen ble sterkt preget av Wikileaks som kom med mer eller mindre interessant informasjon fra demokratenes dataserver. I idrettens verden – som har interessert meg mer – har sportsjournalister i et snaut år gasset seg i data fra Verdens antidopingbyrå (WADA), som den russiske hackergruppen Fancy Bear har publisert på sine nettsider.

Selv var jeg svært entusiastisk da Wikileaks startet med sine avsløringer, blant annet fordi en del av det skjulte spillet i FIFA ble avslørt. Samtidig syns jeg at informasjonen som kom fra denne kilden rammet dem som vi allerede visste mest av fra før. Vi fikk vite mye om USA, men lite om Russland for å sette det på spissen. Etter min oppfatning gjelder dette også for de andre lekkasjene vi har sett de siste årene. Det er Vestens moral som blir satt på prøve, mens dem vi vet lite om fra før, men mistenker har like mye å skjule, i langt større grad blir skånet. Enten fordi denne informasjonen ikke er tilgjengelig eller fordi noen holder denne informasjonen tilbake. Det gjelder Wikileaks, Panama Papers, Football Leaks og Fancy Bear.

Fancy Bear er kanskje det klareste eksemplet på dette. Det er da også en russisk hackergruppe som har ønsket «balanse» i fortellingen om dopingmisbruk etter de omfattende avsløringene av doping i russisk idrett. Fancy Bears avsløringer har skapt mange nyheter om utøveres bruk av fritak fra dopingreglementet (såkalt TUE), men har ikke selv kommet med dopingavsløringer. Allikevel har de greid å så tvil om antidopingarbeidet i Vesten. Jeg vil på ingen måte frikjenne dopingarbeidet i land utenfor Russland, det er fortsatt mye å ta tak i også der, men jeg frykter at det skal mer til for å få balanse i dette regnskapet. Det nærmeste vi har kommet en stor avsløring fra Fancy Bear er den britiske syklisten Bradley Wiggings bruk av medisiner i enkelte ritt som han ikke opplyste om i sin selvbiografi som kom for noen år siden. Det har fått vestlige medier til å diskutere Wiggins Tour de France-seire og tatt fokus bort fra russisk doping. Helt etter hensikten?

 

Vernet av kilder

Jeg har de siste par årene jobbet med store saker i internasjonal idrett, saker som omfatter korrupsjon i FIFA, IOC og UEFA og falske mordkomplott i Kuwait for å nevne noe. Mange av kildene mine har vært utsatt for hacking eller har vært svært nervøse for at samtaler og dokumenter skal komme på avveie, noe som har ført til at vi har måttet møtes på rare steder, benyttet oss av krypterte eposter eller snakket i koder på telefon. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt for journalister, men det som er paradoksalt er at vi på den ene siden tar imot ulovlig tilegnet informasjon og på den andre siden forbannes over at det ikke går an å ta kontakt med kilder på normal måte. Er dette en naturlig del av journalistikken eller grenser dette til dobbeltmoral?

 

Hevnmotiver

Det fører oss over til en tilgrensende problemstilling. Fører journalisters økt bruk av ulovlig tilegnet data til at journalister selv blir mer utsatt for hacking? Frykt skal ikke styre journalisters arbeid. Men omfattende bruk av hackede data kan gi et hevnmotiv og sørge for at journalister og mediehus blir mål for grupperinger som ønsker å skade og sverte. Hva om en hackergruppe hacker et nyhetsmedium og gir informasjonen til et annet? Ville den som mottok denne informasjonen vært lojal mot sine kolleger i kontorlokalene på den andre siden av gaten? Hvorfor/hvorfor ikke?

Saken i Aftenposten om journalister som blir truet og mister jobben fordi de bruker data som er ulovlig tilegnet og som dreier seg om mektige personer tror jeg vi kommer til å få høre mer av i tiden framover. Derfor må vi i langt større grad diskutere hva vi gjør med denne informasjonen og hvordan man best mulig kan beskytte journalistene og mediehusene som jobber med disse sakene.

Leave a Reply

Required fields are marked*