Muhammed Ali: Fortsatt den største

Muhammed Ali er død. Leppa fra Louisville havnet ikke på toppen av alle verdens kåringer fordi han var en stor idrettsutøver, men fordi han er tidenes idrettspersonlighet. For mange er han mer kjent for det som skjedde utenfor bokseringen, enn for de ikoniske kampene han utkjempet i ringen.

Muhammed Ali døde bare noen dager etter at det ble besluttet at profesjonelle boksere får lov til å delta i OL i Rio. På mange måter symboliserer det også at ringen er sluttet for Ali – eller Cassius Clay som var hans døpenavn. For det var i OL i Roma i 1960 at Cassius Clay fikk sitt gjennombrudd da han slo polakken Zbigniew Pietrzykowski i finalen i lett tungvekt. Men det kunne gått annerledes fordi den unge Cassius hadde flyskrekk og måtte overtales til å dra til Roma. Nå har Muhammed Ali tatt fatt på sin siste flytur. Uten frykt. Og han får kanskje svar på ett av spørsmålene han stilte til sin mor som barn: er alle engler hvite?

Politiker med fritt mandat

Muhammed Ali var en politiker med fritt mandat. Han kjempet de svartes kamp, han kjempet en kamp for religionsfrihet og han kjempet for menneskerettighetene. Og han gjorde det både i handling og ord. Han byttet navn fra Cassius Clay til Muhammed Ali i protest mot slaveriet og han kjempet mot Vietnamkrigen av samvittighetsgrunner og ble straffet så hardt av amerikanske myndigheter at han sannsynligvis gikk glipp av sine beste år som bokser. Protestene mot Vietnamkrigen gjorde også at han kom på kant med svarte krigsveteraner og andre svarte aktivister som for eksempel baseballspilleren Jackie Robinson, den første svarte baseballspilleren i Major League Baseball.

Rumble in the Jungle

Også århundrets boksekamp mellom «leppa fra Louisville» og George Foreman – mest kjent som The Rumble in the Jungle – var politikk fra ende til annen. Zaires president Mobutu betalte 10 millioner dollar for at kampen skulle gå i hovedstaden Kinshasa som et formidabelt PR-stunt for å sette hans nye land på det internasjonale kartet. Samtidig representerte Ali de svarte og undertrykte i USA, mens Foreman ble sett på som en lakej for det hvite Amerika. Ali vant kampen som varte i åtte runder. Du finner mange fantastiske youtibe-klipp med Ali fra Zaire i 1974, men kanskje de beste bildene på det som skjedde før, under og etter denne kampen får du i Norman Mailers bok The Fight. Kanskje tidenes beste sportsbok.

Muhammed Ali var fast gjest under olympiske leker etter at han la opp og fikk Parkinsons sykdom og han tok alltid glansen fra utøverne som deltok. Det var helt naturlig at det var Muhammed Ali som tente den olympiske ild da lekene ble arrangert i Atlanta i USA i 1996. Men selv om OL skapte legenden Ali og OL i flere sammenhenger var en rød tråd var ikke hans olympiske engasjement alltid var like gjennomtenkt. Det viser hans rolle da USA ønsket boikott av OL i Moskva i 1980.

Muhammed Ali trener til Århundrets Kamp i Kinshasa i 1974.

På bærtur i Afghanistan

Muhammed Ali var svært opprørt over Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Og allerede tre dager før president Jimmy Carter annonserte sin boikottlinje overfor Sovjetunionen fortalte Muhammed Ali at han ikke ville sende sine utøvere i Muhammed Ali Amateur Sports Club til Moskva. Alis klubb besto da av 32 boksere og friidrettsutøvere, blant andre hekkeløperen Greg Foster, sprinteren Houston McTear, og to ganger bokseolympier Davey Armstrong.

Dette var faktisk den aller første organiserte boikotten av lekene i Moskva. Etter hvert fikk Ali også støtte av basketballspillerne Julius Erving og Earl Monroe, baseballspillerne Johnny Bench og Tommy John, tennisspilleren Vitas Gerulaitis, og bilraceføreren Janet Guthrie. Ett av Alis argumenter for boikott var at den sovjetiske invasjonen viste Sovjetunionens vilje til å ta livet av alle verdens religioner. Carter brukte ikke samme argumenter som Ali, for han var det viktig å sikre oljeleveranser fra Den persiske gulf, men begge ønsket boikott.

 Da Carter ikke greide å stoppe eller flytte OL i Moskva startet han et omfattende diplomati for å få så mange nasjoner som mulig til å boikotte lekene. Ali ble plukket ut til å påvirke statsledere i Tanzania, Kenya, Nigeria, Liberia og Senegal. Men selv om Ali var verdens mest kjente tungvektsbokser var han sammenlignet med de andre Carter sendte ut – viseutenriksminister Warren Christopher til Europa og Zbigniew Brzezinski til Midtøsten – en politisk lettvekter.

Carters tanke var at verdens mest kjente amerikaner, med røtter i Afrika, kunne påvirke statslederne i disse landene. Dette viste seg å være helt feilslått politikk. Ali fikk liten tid til å forberede seg på Afrika-turen og samtidig satt Sovjetunionen i gang mottiltak. Før Ali dro til Tanzania var han i India og der fikk han besøk av den sovjetiske ambassadøren til India. Ambassadøren fortalte Ali at Sovjetunionen hadde blitt invitert til å invadere Afghanistan og at Sovjetunionen ikke hadde til hensikt å invadere flere land i området. Ali ble også invitert til Afghanistan for å få bekreftet disse påstandene. Møtet med ambassadøren gjorde inntrykk på Ali og på et tidspunkt vurderte han å avlyse hele Afrika-turen.

Tvileren

På sitt første stopp i Tanzania møtte Ali enda flere motforestillinger, og han begynte å tvile på grunnlaget for boikott. Tanzanias president Julius Nyerere satt spørsmålstegn ved USAs moralske argumenter for å boikotte Moskva-OL når USA samtidig motsatte seg effektive sanksjoner mot apartheidstaten Sør-Afrika. Nyerere ble også provosert og fornærmet over at USA sendte en idrettsutøvere for å overbevise ham og ikke sendte en fremstående diplomat. USA undervurderte presidenten og afrikanske politikere med å sende Ali. Journalister i Tanzania fortalte Ali om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøringskamp og lurte på hvorfor USA ikke støttet afrikanske nasjoner i 1976 da de ønsket boikott av lekene i Montreal på grunn av IOCs Sør-Afrika-politikk. Den massive motargumentasjon fikk Ali på defensiven. Han måtte innrømme at han ikke visste om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøring, og han sa at han ikke representerte USA, men at han representerte kampen for frihet. Før han dro til Kenya innrømmet han også at hadde han visst om amerikansk handel med Sør-Afrika ville han ikke ha dratt på Afrika-turen i det hele tatt!

Kenyas president Daniel Arap Moi var med på en boikott allerede før Ali kom på besøk. Nigeria var negativ til amerikansk innblanding. Liberias president William Tolbert – som da var president i OAU – var mer imøtekommende. Tolbert støttet Carters boikottaksjon, men ønsket samtidig amerikansk pengestøtte til Liberia. Selv om Senegals president Leopold Sedar Senghor var motstander av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, var han også motstander av å blande sport og politikk, og derfor støttet han ikke boikott. Ali og Senghor kom godt overens og like før avreise fikk vi se bilder av tungvektsmesteren og presidenten der de leste dikt for hverandre.

Da Ali kom hjem til USA snakket han mer om amerikansk støtte til Afrika enn om boikott av lekene i Moskva, selv om han sa at han fortsatt støttet boikott. Ingen av de afrikanske lederne skiftet standpunkt på grunn av Ali. Svekket stolthet og dårlig økonomi gjorde at han senere på året valgte å utfordre Larry Holmes til tungvektskamp. Ali tapte på teknisk knockout i 11. runde. Alis OL-diplomati var ikke noe annet enn en stor fiasko.

Muhammed Ali tenner den olympiske ild i Atlanta-OL i 1996.

Fortsatt den største

Slikt blir raskt glemt.

Det har vært mye snakk om å utsette eller avlyse OL i Rio denne sommeren av mange forskjellige grunner. Hadde Ali vært frisk nok til å ta fly til Rio og Brasil er jeg sikker på at han hadde tatt seg en tur og blitt hyllet som en helt. Jeg kan uansett tenke meg at hans fravær vil merkes i Rio. Kanskje med ett eller flere minutters stillhet, mens alle tenker:

”Han var den største!”

Float like a butterfly, sting like a bee

Leave a Reply

Required fields are marked*