Rettferdigheten seiret til slutt – 27 år for seint

Jeg husker fortsatt FA-cupfinalen i 1989. Everton tapte 3-2 mot Liverpool etter ekstraomganger, i det som kan kalles reservenes kamp. Stuart McCall ble historisk som første innbytter som scoret to mål i en FA-cupfinale, men det holdt ikke mot John Aldriges’ ene og innbytteren Ian Rush’ to mål. Bittert. Men mest av alt husker jeg at jeg på en måte unnet Liverpool seieren. Årsaken er selvfølgelig Hillsborough-ulykken, eller Hillsborough-drapene som vi kan kalle det i dag.

Det tok altså over 27 år før de etterlatte etter Hillsborough-drapene fikk høre at det ikke var Liverpool-supporterne som sørget for at 96 av sine egne døde, men at politiet – som skulle sørge for sikkerheten – hadde hovedansvaret for tragedien som utspant seg i forkant av semifinalen mot Nottingham, 15. april 1989.

Ikke rart de etterlatte som var tilstede i rettsalen i Warrington i Yorkshire gråt av glede og sang You Never Walk Alone da de kom ut fra rettslokalet. I denne saken har Everton-tilhengere og Liverpool-tilhengere stått samlet mot makthavere og tabloidpresse i mange år og i denne saken har de blå i Liverpool gått sammen med sine brødre på andre siden av Stanley Park.

Jeg husker godt tv-bildene som utspant seg på hjemmebanen til Sheffield Wednesday. Da kampen først ble utsatt, tenkte jeg umiddelbart ”skal Liverpool ødelegge for Everton igjen!”. Heysel-tragedien i 1986 som bidro til at Everton – som på den tiden hadde et av Europas beste lag – ikke fikk spille Europa-cup – satt ferskt i minne. Jeg tenkte som Sepp Blatter som på den tiden var generalsekretær i FIFA og som sa ”at fansen aldri lærer”.

Men da dødstallene begynte å tikke inn noen minutter senere og flere og flere hjerteskjærende scener rullet over tv-skjermen tenkte jeg ikke mer på Evertons muligheter i Europa-cupen. Jeg brekker meg fortsatt når jeg ser tv-bildene fra Hillsborough og jeg blir fortsatt kvalm når jeg tenker på hvordan de etterlatte og folka fra Liverpool ble behandlet etter tragedien.

Rettens kjennelse er et plaster på såret for de etterlatte, men jeg tviler på at det blir siste ord i saken. Nå venter erstatningssøksmålene og kanskje dommene til dem som var ansvarlig for dette massedrapet.

En av mine gode Everton-venner er den anerkjente britiske journalisten James Corbett og biografen til blant annet Bob Latchford, Howard Kendall og Neville Southall. Han satt også hjemme da dette skjedde, men hadde en langt sterkere opplevelse av det som skjedde ogf han følte det også på kroppen, selv om han tilhører den blå delen av byen.

James var 10 år den 15. april 1989 og fikk ikke være med faren og bestefaren da de dro på semifinalen mellom Everton og Norwich fordi han var for liten. Han måtte være hjemme og høre kampen på radio. Faren og bestefaren kom både lettet og sjokkert hjem fra Birmingham og Villa Park der semifinalekampen ble spilt. Lettet fordi Everton vant og var i finalen. Traumatisert fordi de hadde hørt om det forferdelige som hadde skjedd på Hillsborough.

– Alle på Merseyside var berørt av det forferdelige som skjedde denne vårdagen. Sønnen til noen familievenner overlevde, mens deres nabo, Simon Bell, ikke kom hjem. Simon var en talentfull cricket-spiller og han døde av skadene han pådro seg. Han ble bare 17 år. Nesten alle i byen kjenner noen eller kjenner til noen som ble drept den dagen, forteller James til meg.

Sjokk og sorg ble raskt byttet ut med sinne mot alle løgnene som kom og de selvmotsigende meldingene de fikk servert av politiet og som på uanstendig vis ble videreformidlet av visse aviser. James nevner ikke navnene på avisene. Det fortjener de ikke. Dette er historien om politiet som jugde om Liverpool-fansens oppførsel i oppkjøringen til kampen for å tildekke sin egen inkompetanse. Dekkhistoriene ble så videreformidlet av tabloidpressen og i høringer om saken i etterkant, også i rettslokalet i Warrington. Kampen for retteferdighet ble en kamp for å gjenopprette æren til de døde og deres medsupportere som hadde fått skylden for noe de ikke hadde gjort og for å få fram sannheten om det som skjedde.

– Sannheten er at de ble stukket i ryggen: av politiet, av Sheffield Wednesday som eide banen, av politikere, av media og av en skjødesløs helse- og sikkerhetskultur, forteller James.

– Hillsborough og etterspillet etter ulykken var et resultat av en syk politisk kultur i England. Ulykken skjedde samtidig som Tatcherismen var på det sterkeste og da Liverpool var på bånn sosialt og økonomisk. En arrogant, bedrevitersk og autoritær politisk kultur brydde seg ikke om hvordan vanlig folk hadde det – 80-tallet var forsøplet av forferdelige tragedier. Det skapte innbyggere i nord som aldri kunne tenke seg å stemme på det konservative partiet. I manges øyne var Hillsborough det siste av mange eksempler på hva som bodde i Liverpool: vi vi hadde hatt raseopptøyer i 1981, militante venstreradikale som tok over kommunestyret på midten av 80-tallet og Heysel-tragedien i 1985 der 39 Juventus-supportere ble drept, fortsetter han.

– Problemet var at Hillsborough ble satt i samme bås som disse hendelsene, selv om de ikke hadde noen sammenheng i det hele tatt. Mennesker som ble påført ufattelig sorg i denne tragedien ble feilaktig anklaget for å ha forårsaket det hele. Ryktet til byen nådde bunnpunktet. Scousere var hvite niggere som det var helt ok å sparke mens de lå nede. Vi fikk ikke en gang lov til å si hvor vi kom fra. Som tenåring på en skoletur til Frankrike og Italia på midten av 1990-tallet fikk vi ikke lov til å ha på oss fotballdraktene våre og når vi ble spurt om hvor vi kom fra fikk vi beskjed om å si St. Helens, et lite uunnselig sted som bare er kjent for rugby, litt øst for Liverpool.

Dette er historier som de fleste Everton- og Liverpool-supportere i Norge ikke har kjent på kroppen. Men mange av oss har kjent på samholdet mellom de to klubbene på hver sin side av Stanley Park. Selv har jeg sett på alle de blå flaggene og skjerfene som ligger foran minnesmerket utenfor Anfield Road og jeg har sittet side om side med Liverpool-supportere både på Goodison Park og Anfield Road og sett og følt at denne tragedien har knyttet de to delene av byen sammen. Selv ikke Ian Rush kan ødelegge dette samholdet.

James Corbett håper og tror at det dårlige og feilaktige inntrykket som byen har hatt siden tragedien nå vil forsvinne.

– Dagen i dag viser at hvis du sparker en scouser som ligger nede, så kommer han seg på beina igjen og sparker dobbelt så hardt tilbake. Den fantastiske kampånden i byen og de modige forkjemperne har i dag fått en seier. Måtte deres familier endelig få fred, avslutter James.

Leave a Reply

Required fields are marked*